Jeg begynte ikke å løpe for alvor før høsten 2012, etter mange års avbrekk fra det meste av jevnlig fysisk aktivitet, og Sentrumsløpet var det første løpet jeg deltok i våren 2013. Det var en helt fantastisk opplevelse, enorm motivasjon, perfekt vær, fin flyt gjennom hele løpet og en tid langt bedre enn jeg hadde drømt om.
Det var dengang, dette var nå. Hadde en god følelse med trening og fart fram til halvmaraton i Køben i slutten av mars, men etter det hadde det vært skralt. Beina ble liksom aldri lette igjen, og treningsrundene få og korte. Hadde allikevel troen på at jeg skulle klare å perse igjen etter en uke hvor kroppen føltes litt bedre, og var ganske tent da jeg stilte meg i pulje 2, selv om alle rundt meg så skremmende spreke ut. Var også bekymret for sola, er veldig lite glad i varmt vær kombinert med fysiske utskeielser, men prøvde å ignorere alt annet enn plan A: Holde igjen i Slottsbakken, holde farta oppe til Frogner kirke, ramle ned bakkene til Rådhuset og la viljestyrken dra kroppen inn derfra.
Det gikk ikke helt slik, for å si det mildt.
Det positive først: Selv om formen kanskje var bedre i 2013, så er jeg en bedre løper i 2014. Hadde lite behov for å sjekke pulsklokken for fart og puls, kjenner godt når jeg treffer grensen for hvor fort jeg kan kjøre. I og med at jeg sto i pulje 2 i år, var det også langt mindre slalåmløping for å komme fram og lettere å finne en rygg å henge på. Hadde tilgang på garderobe (les: kontor) før start, så kan ikke si så mye om arrangementet annet enn at det var lytefritt så langt jeg merket. Spesielt vannspylingen underveis var livreddende.
Så resten: Klarte å kjøre på helt til Frognerparken, men måtte hele veien kjefte og mase på kroppen for å holde farten, og på enden av parken var jeg helt kjørt, tung i beina, kokt i hodet og brann i lungene. Ble fullstendig forbikjørt av alle i dumpa på slutten av parken, og klarte heller ikke å dra på ordentlig ned bakkene. Hadde følelsen av å ha spist en sandkasse etter alt støvet i Frognerparken, og lengtet etter vannstasjonen jeg aldri brydde meg med i fjor. Ble hele tiden forbiløpt (straffen for å stille seg langt fram), i motsetning til i fjor da jeg startet lenger bak og spiste rygger hele veien. Seg ned mot Rådhusplassen i stedet for å ta rennafart ned bakken, og hatet meg selv rundt rundingen ved Stortinget. Den opprinnelige planen var å ta fram pisken ved 8 km og langspurte inn på viljestyrken, men da jeg kom dit var det ikke mer igjen i hverken hodet eller beina. Klarte å henge meg på en som så ut som faren til Kåre Willoch til toppen av Karl Johan, hvor skamfølelsen tvang meg inn i en slags spurt. Potte sur da jeg fikk tiden, 1.20 bak fjoråret og positiv splitt (positiv splitt! Det er jo nedoverbakke hele veien fra 5 km!) fra helvete, men med litt justering for det varme været og at løypa visstnok var 150 meter lenger i år (hvorhen?) bør jeg kanskje være halvfornøyd.
Hva har jeg så lært av dette:
Det var dengang, dette var nå. Hadde en god følelse med trening og fart fram til halvmaraton i Køben i slutten av mars, men etter det hadde det vært skralt. Beina ble liksom aldri lette igjen, og treningsrundene få og korte. Hadde allikevel troen på at jeg skulle klare å perse igjen etter en uke hvor kroppen føltes litt bedre, og var ganske tent da jeg stilte meg i pulje 2, selv om alle rundt meg så skremmende spreke ut. Var også bekymret for sola, er veldig lite glad i varmt vær kombinert med fysiske utskeielser, men prøvde å ignorere alt annet enn plan A: Holde igjen i Slottsbakken, holde farta oppe til Frogner kirke, ramle ned bakkene til Rådhuset og la viljestyrken dra kroppen inn derfra.
Det gikk ikke helt slik, for å si det mildt.
Det positive først: Selv om formen kanskje var bedre i 2013, så er jeg en bedre løper i 2014. Hadde lite behov for å sjekke pulsklokken for fart og puls, kjenner godt når jeg treffer grensen for hvor fort jeg kan kjøre. I og med at jeg sto i pulje 2 i år, var det også langt mindre slalåmløping for å komme fram og lettere å finne en rygg å henge på. Hadde tilgang på garderobe (les: kontor) før start, så kan ikke si så mye om arrangementet annet enn at det var lytefritt så langt jeg merket. Spesielt vannspylingen underveis var livreddende.
Så resten: Klarte å kjøre på helt til Frognerparken, men måtte hele veien kjefte og mase på kroppen for å holde farten, og på enden av parken var jeg helt kjørt, tung i beina, kokt i hodet og brann i lungene. Ble fullstendig forbikjørt av alle i dumpa på slutten av parken, og klarte heller ikke å dra på ordentlig ned bakkene. Hadde følelsen av å ha spist en sandkasse etter alt støvet i Frognerparken, og lengtet etter vannstasjonen jeg aldri brydde meg med i fjor. Ble hele tiden forbiløpt (straffen for å stille seg langt fram), i motsetning til i fjor da jeg startet lenger bak og spiste rygger hele veien. Seg ned mot Rådhusplassen i stedet for å ta rennafart ned bakken, og hatet meg selv rundt rundingen ved Stortinget. Den opprinnelige planen var å ta fram pisken ved 8 km og langspurte inn på viljestyrken, men da jeg kom dit var det ikke mer igjen i hverken hodet eller beina. Klarte å henge meg på en som så ut som faren til Kåre Willoch til toppen av Karl Johan, hvor skamfølelsen tvang meg inn i en slags spurt. Potte sur da jeg fikk tiden, 1.20 bak fjoråret og positiv splitt (positiv splitt! Det er jo nedoverbakke hele veien fra 5 km!) fra helvete, men med litt justering for det varme været og at løypa visstnok var 150 meter lenger i år (hvorhen?) bør jeg kanskje være halvfornøyd.
Hva har jeg så lært av dette:
- Juster forventningene i varmt vær.
- Løp mer.
- Løp fortere.
- Husk at dette egentlig er og skal være gøy.
(hehe)
SvarSlettHan faren til Willoch - og hans mange brødre - har jeg også truffet på
De løper som villsvin. Godt gjennomført og artig rapport!