Ikke hadde jeg vært i København (!), aldri hadde jeg løpt halvmaraton, og VM av noe slag hadde jeg heller aldri vært med i (muligens med unntak av en vagt definert rolle i støtteapparatet under uoffisielt VM i Mattis på Studentsenteret i Trondheim midt på 90-tallet). VM i halvmaraton i København virket dermed som en gyllen mulighet til å fylle ut CV-en da en venn tipset meg om muligheten for etteranmelde seg i oktober i fjor. Opprinnelig hadde jeg meldt meg på halvmaraton i Oslo i september, men det utgikk med vrange akillessener. Da jeg meldte meg på i København hadde jeg hatt en periode med veldig forsiktig løping, men mye av godfølelsen og treningsmoralen var spist opp av skadeproblemene og høstmørket.
Det måtte nye grep til, og to uker senere sto jeg under treet i Frognerparken for første gang, fast bestemt på å ta rennafart inn i 40-årskrisa. Hadde lagt merke til et bilde av masse folk i like drakter fra Kondis' dekning av St. Hansgaloppen 2012, deriblant tidligere fotballkompis Stian Johnsen, og etter litt iherdig googlestalking fant jeg ut at Treningscamp var det som skulle til for å dra meg i gang igjen.
Det var det! Intervallene på onsdagene, kombinert med stadig lengre turer, begynte å gi meg trua, og jeg satte meg etterhvert et offisielt mål om å klare det på under 1:40. Uoffisielt mumlet jeg innbitt til meg selv om 1:35, men det sa jeg ikke til noen.
Selvfølgelig, da det for alvor begynte å nærme seg meldte også tvilen seg, og da jeg sto på startstreken i strålende solskinn hadde jeg en hel liste unnskyldninger klare:
1. Det var strålende vær, alt for varmt.
2. Hvordan skulle dette gå, uten den sedvanlige konkurransedagsporsjonen med havregrøt?
3. Løypa var veldig flat, og det er jo veldig uvant og derfor farlig.
4. Hadde jeg ikke egentlig vondt ganske mange steder?
5. Den ene ølen i går var nok en øl for mye.
6. Jeg hadde nok drukket for mye vann på forhånd, samtidig som det strålende været ganske sikkert ville gjøre meg dehydrert.
7. Blåste det ikke ganske mye, egentlig?
8. 21 kilometer? Du som holdt på å dø på deg under Halvtraver’n i høst og måtte gå i bakkene?
9. Alt for mye folk, dette blir bare mølje.
Så løp vi, alle 30 000, og jeg hadde ikke tid til å tenke på noen ting. Føyk avgårde i full fuglehundmodus, slalåm mellom mer fornuftige løpere, og var passert 1 km da jeg kikket på klokka og så at jeg holdt et skjema til 1:24. Full brems, ut til høyre, og fant meg en gråhåret danske som så ut som om han var rutinert. La meg på hjul og lot ham bestemme farten de neste kilometerne til jeg hadde roet meg og forsiktig kunne begynne å øke igjen. Da kunne jeg også begynne å nyte løpet, for dette var helt fantastisk. Det var stappfullt med folk som heiet langs løypa, været var nydelig og det samme var byen. Selv om det alltid var tett med løpere var traseen stort sett bred og god, og folk var flinke til å ta hensyn. Fant flyten, økte forsiktig og begynte å fable om 1:35 igjen.
Slik fortsatte det til omtrent 14 km, da begynte det virkelig å gjøre vondt. Beina sluttet å gå av seg selv, og jeg måtte stadig kjefte på meg selv for å holde farten oppe. Ved 16 km begynte jeg å tvile på det aller meste, og farten begynte virkelig å avta. Et øyeblikk vurderte jeg å løpe inn i et sperregjerde for å gjøre slutt på det hele, men kom meg videre mens jeg speidet etter 17 km-skiltet. Det kom aldri, i stedet dukket 18 km opp, humøret lysnet, vips så var 19 km der. Da var det bare å beine inn i det som for meg føltes som en durabelig langspurt. I ettertid ser jeg av klokken at spurten innebar en fartsøkning på 5 sekunder på kilometeren, men der og da var det som om jeg fløy. Klokket i mål på 1:38:08 og kan ikke annet enn være veldig fornøyd med det.
Arrangementet var, etter min begrensede erfaring, prikkfritt, København var storveis og distansen skal løpes fortere en gang i fremtiden. Neste gang skal jeg også løpe i en litt rettere linje, ifølge GPS-klokka hadde jeg løpt over 300 meter ekstra da jeg kom i mål!
Det måtte nye grep til, og to uker senere sto jeg under treet i Frognerparken for første gang, fast bestemt på å ta rennafart inn i 40-årskrisa. Hadde lagt merke til et bilde av masse folk i like drakter fra Kondis' dekning av St. Hansgaloppen 2012, deriblant tidligere fotballkompis Stian Johnsen, og etter litt iherdig googlestalking fant jeg ut at Treningscamp var det som skulle til for å dra meg i gang igjen.
Det var det! Intervallene på onsdagene, kombinert med stadig lengre turer, begynte å gi meg trua, og jeg satte meg etterhvert et offisielt mål om å klare det på under 1:40. Uoffisielt mumlet jeg innbitt til meg selv om 1:35, men det sa jeg ikke til noen.
 |
| Klar til innsats! Bildet er tatt på St. Hansgaloppen i fjor. |
1. Det var strålende vær, alt for varmt.
2. Hvordan skulle dette gå, uten den sedvanlige konkurransedagsporsjonen med havregrøt?
3. Løypa var veldig flat, og det er jo veldig uvant og derfor farlig.
4. Hadde jeg ikke egentlig vondt ganske mange steder?
5. Den ene ølen i går var nok en øl for mye.
6. Jeg hadde nok drukket for mye vann på forhånd, samtidig som det strålende været ganske sikkert ville gjøre meg dehydrert.
7. Blåste det ikke ganske mye, egentlig?
8. 21 kilometer? Du som holdt på å dø på deg under Halvtraver’n i høst og måtte gå i bakkene?
9. Alt for mye folk, dette blir bare mølje.
Så løp vi, alle 30 000, og jeg hadde ikke tid til å tenke på noen ting. Føyk avgårde i full fuglehundmodus, slalåm mellom mer fornuftige løpere, og var passert 1 km da jeg kikket på klokka og så at jeg holdt et skjema til 1:24. Full brems, ut til høyre, og fant meg en gråhåret danske som så ut som om han var rutinert. La meg på hjul og lot ham bestemme farten de neste kilometerne til jeg hadde roet meg og forsiktig kunne begynne å øke igjen. Da kunne jeg også begynne å nyte løpet, for dette var helt fantastisk. Det var stappfullt med folk som heiet langs løypa, været var nydelig og det samme var byen. Selv om det alltid var tett med løpere var traseen stort sett bred og god, og folk var flinke til å ta hensyn. Fant flyten, økte forsiktig og begynte å fable om 1:35 igjen.
Slik fortsatte det til omtrent 14 km, da begynte det virkelig å gjøre vondt. Beina sluttet å gå av seg selv, og jeg måtte stadig kjefte på meg selv for å holde farten oppe. Ved 16 km begynte jeg å tvile på det aller meste, og farten begynte virkelig å avta. Et øyeblikk vurderte jeg å løpe inn i et sperregjerde for å gjøre slutt på det hele, men kom meg videre mens jeg speidet etter 17 km-skiltet. Det kom aldri, i stedet dukket 18 km opp, humøret lysnet, vips så var 19 km der. Da var det bare å beine inn i det som for meg føltes som en durabelig langspurt. I ettertid ser jeg av klokken at spurten innebar en fartsøkning på 5 sekunder på kilometeren, men der og da var det som om jeg fløy. Klokket i mål på 1:38:08 og kan ikke annet enn være veldig fornøyd med det.
Arrangementet var, etter min begrensede erfaring, prikkfritt, København var storveis og distansen skal løpes fortere en gang i fremtiden. Neste gang skal jeg også løpe i en litt rettere linje, ifølge GPS-klokka hadde jeg løpt over 300 meter ekstra da jeg kom i mål!
Kommentarer
Legg inn en kommentar