Gleden med kortbukse ble kortvarig. På mandagskvelden var det på igjen med langbuksene. Desto mer gledelig var det at det dukket opp så mange. Tre damer og syv menn var vi. Og selv om det blir trangt på bildene, så tar vi gjerne i mot flere altså.
Beina mine kjentes ikke helt klare for mandagsbakker etter helgen, og det føltes veldig tungt da avstanden bare vokste og vokste til de tre rakettene i front allerede på første intervall. Men jeg har jo løpt opp de bakkene et par ganger tidligere, og jeg vet sånn ca hvor jeg pleier å komme på fem minutter, så det ble en liten opptur på slutten da jeg så at jeg faktisk klarte å komme litt lenger. Etterhvert ble musklene varme også, og da forsvant stølheten. Men så kom tåka sigende, og den ble tettere og tettere, og avstanden ble større. På det siste intervallet hadde jeg en merkelig følelse av å være helt alene i tåka. Hørte ingen bak meg, og så ingen foran meg. Inntil ryggen til Helga dukket opp foran meg like før bommen.
Ved Frognerseteren manglet vi en mann, men det oppdaget vi ikke før vi kom til toppen. Da vi trodde vi hadde fått opp sistemann, så var vi bare ni. Nils-Harald trodde jeg lå i front, men han måtte ta et stopp innom Frognerseteren, så han møtte vi da vi løp nedover igjen. Han tok turen opp til bommen alene før han tok oss igjen på vei nedover.
Husk å registrere av treninga, for å bli månedens camper.
PS! Lars-Einar ville gjerne korrigere historien til Emir for noen uker siden. Avstanden var betydelig overdrevet. Den var bare noen få sekunder. Det var ikke noe stopp på Frognerseteren den gangen.
Beina mine kjentes ikke helt klare for mandagsbakker etter helgen, og det føltes veldig tungt da avstanden bare vokste og vokste til de tre rakettene i front allerede på første intervall. Men jeg har jo løpt opp de bakkene et par ganger tidligere, og jeg vet sånn ca hvor jeg pleier å komme på fem minutter, så det ble en liten opptur på slutten da jeg så at jeg faktisk klarte å komme litt lenger. Etterhvert ble musklene varme også, og da forsvant stølheten. Men så kom tåka sigende, og den ble tettere og tettere, og avstanden ble større. På det siste intervallet hadde jeg en merkelig følelse av å være helt alene i tåka. Hørte ingen bak meg, og så ingen foran meg. Inntil ryggen til Helga dukket opp foran meg like før bommen.
Ved Frognerseteren manglet vi en mann, men det oppdaget vi ikke før vi kom til toppen. Da vi trodde vi hadde fått opp sistemann, så var vi bare ni. Nils-Harald trodde jeg lå i front, men han måtte ta et stopp innom Frognerseteren, så han møtte vi da vi løp nedover igjen. Han tok turen opp til bommen alene før han tok oss igjen på vei nedover.
 |
| Trude, Tage, Helga, Marit, Anders, Trygve, Per-Christian og Albert. |
Husk å registrere av treninga, for å bli månedens camper.
PS! Lars-Einar ville gjerne korrigere historien til Emir for noen uker siden. Avstanden var betydelig overdrevet. Den var bare noen få sekunder. Det var ikke noe stopp på Frognerseteren den gangen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar