Vår Jann Post

I går var vi to ved Bakkekroa. Vi var begge litt tidlig ute, men plutselig oppdaget vi at klokka var passert åtte. Ingen flere dukket opp, så da satt vi i gang. Mot Gressbanen prata vi om litt av vert, og så kom vi inn på han lange beskjedne mannen som pleier å ligge i tet. Han sier han ikke trener så mye, men i tillegg til å trene med tc og vidar, er han med på SRM, og når Gratiskilometer legger ut bilder fra turene sine pleier han å være avbildet.  Og når du prater om sola, der kom Vemund ut av bussen foran oss. Pga brannalarm på Oslo S måtte han hoppe på bussen i kveld, men han rakk det. Ved bensinstasjonen traff vi på Trygve og Roald på vei nedover. På vei til Gressbanen føltes det som henda skulle fryse av, derfor beholdt jeg jakka på i kveld, og tok til og med på hansker. Jeg føler alltid at når jeg har på meg jakke så reduseres lungekapasiteten med minst 25%. Er det bare meg, eller opplever andre det samme? Var det en dag det ikke var bra å ha redusert lungekapasitet var det i går med de spreke herrene.

Det var høyt tempo fra start, og jeg slet med å henge med. Dessverre kunne jeg ikke unnskylde meg med at jeg passet på baktroppen, jeg var baktroppen. Men jeg ble i alle fall varm i løpet av første etappe. Hanskene måtte av igjen.
  
Etter hvert blir vi to i baktroppen, mens rakettene kjører på. Jeg merker jeg øker farten litt når jeg er der jeg pleier å stanse, men når jeg kikker på klokken er det fremdeles tre minutter igjen å løpe. Vi kommer i alle fall lenger opp enn vi pleier. 

Fjerde intervallet slutter ikke så lang fra Frognerseteren. Det hadde kanskje vært mulig å bare bruke et intervall til, men jeg føler ikke for å å foreslå 
det. Jeg har mest lyst til å legge meg ned og få igjen pusten. Nå begynner Trygve og Roald å merke tempoet også. Vemund bare øker og øker farten. Han er ikke helt enig da vi sammenligner han med Jan Post. Men han vår Jann Post.

I løpet av femte intervall måtte vi gjennom både  bakken forbi Frognerseteren og den seige bakken opp til tjernet. Men da hadde vi baret et kort siste intervall igjen. Jeg vet jo at det blir kjørt enda hardere på siste etappen, så jeg legger fra meg sekken ved tjernet. Det var ikke så mye i den går, men hvert overflødig gram jeg kan kvitte meg er en bonus.
Like før bommen tar vi igjen Knut, som hadde en betydelig tyngre lastet sekk enn meg.
I den var det kjempegod saft som han serverte på toppen.
 
Fordelen med få deltagere er at det er letter å ta bildet



Alle hadde refleks
Om du synes turen opp begynner å bli litt lett kan du gjøre som Knut og løpe med en tung sekk.


Kommentarer