Drømmen om å holde helt inn

Oslo halvmaraton i Oslo lørdag 19. september. Plutselig er helga der, og for min del så kommer den alltid brått. Jeg skulle løpt litt flere langturer, litt flere intervaller, og selvfølgelig ikke bli sylta ned i forkjølelse. Lørdag morgen kunne jeg knapt puste gjennom nesa, men heldigvis finnes det nesespray og optimisme.

Ikke så veldig fin i formen før løpet. Skinnet kan bedra.

I sentrum sydet det av liv. Lykkeligvis var jeg plassert i en raskere pulje enn jeg hadde håpet på, og det viste seg å bli utrolig deilig!

Starten gikk, og da var det bare å henge på feltet. Oppover mot Frogner og nedover mot Skøyen lå jeg i tempo rundt 5, 5.10, og forsøke å henge på 1.50-ballongen der nede. Beina var lette, til tross for sjukdom, og jeg fant ut at jeg bare skulle la det stå til. Målet var å finne en flyt som føltes bra, også bare holde den så lenge som mulig.

Som sagt, så gjort. På passering 5 kilometer føltes det fortsatt bra, og for en gangs skyld var jeg i rett felt utover langs sjøen fra Skøyen og inn. Det fløt godt i feltet, og jeg slapp en løpe-forbi-taktikk som ellers er utrolig slitsom.

Ved 7 kilometer omtrent sto Lise Marit og heiet, og akkurat da kjente jeg at jeg kanskje hadde åpnet for hardt. Snittfart på 5.10, og fortsatt veldig langt igjen.

Langsmed Aker Brygge ble det varmt i sola. Inne langsmed Akershus enda verre, men jeg passet på å drikke minst to glass på hver drikkestasjon for å bøte på varmen. Passering 10 km på litt over 53 min. En god 10 km, dårlig disponert til å være halvmaraton. Enda er jeg ikke halvveis.

Så er det bortover Dronning Eufemies gate og utover mot Sørenga. Tempoet daler, beina blir stivere. Litt energi inn, men nå ligger snitt-tida på mellom 5.30 og 5.40. Og jeg vet at det verste kommer ved omtrent 15 kilometer: Tøyen-parken. Det er bare å se framover og forsøke å holde flyten. Ballongen jeg fulgte tidligere er forsvunnet for lenge siden.

Så er det oppover. Mange går langs parken. Jeg løper med små skritt, tror jeg er nede på 7.30-fart. Det er varmt, selv i skyggen. Heldigvis er det noen barn som kaster vann på folk som ønsker det oppe ved drikkestasjonen på toppen. Helt herlig!

Og nå er det bare å få beina til å gå de siste kilometerne inn.

Over brua på vei ned til sjøsiden igjen har en deltaker falt om, men blir tatt hånd om. Når jeg når Karl Johan sjangler en kar foran meg. Da har jeg passert enda to som ligger nede. I bakken ved Stortinget faller en dame om. Tre løpere og publikum iler til. Jeg løper videre for å finne mer helsepersonell. Men på hjørnet ved Kongens gate er folk fra Norsk Folkehjelp allerede i gang med å ta seg av nok en løper. 100 meter lenger fram er det jeg som tar imot ei dame som henger svimmel over en betongdeler, med asfalten under seg. Vel nede på bakken i stabilt sideleie ber hun om drikke. Da kommer en sykepleier og overtar, og jeg løper videre.

Den siste kilometeren er sur for beina, men jeg forsøker å få opp farta nedover mot mål. Jeg spurter inn, men tida er dårligere enn forventet. 2 timer og 21 sekunder. 

Medaljen har jeg fortjent! Så får jeg jobbe med tida neste år.

Uten siste episode hadde jeg nok ligget omtrent der hvor jeg har vært de siste fire åra. Så jeg burde vel være fornøyd, omstendighetene tatt i betraktning.

Nå er post-stive bein litt bedre, jeg er fortsatt sylta forkjøla, men jeg gleder meg stort over et veldig godt arrangement i år. Jeg hadde ønsket meg noen få grader kjøligere, men det kunne ikke arrangørene rå over.

Må kjøre flere intervaller og flere langturer neste år, så klarer jeg kanskje å holde raskere fart helt inn? Jeg tror jeg skal klistre meg tett på en ballongholder.