Utenfor expoen i Amsterdam. Litt sånn føler jeg meg nå. |
Årets begivenhet (i hvert fall i løpskalenderen) fant sted 19. oktober i Amsterdam. Det nærmer seg vel et års tid siden Siri og jeg bestemte oss for å dra, og på nyåret var påmeldingen et faktum. Etter hvert bestemte Unni Bente og Gøril seg for å bli med også, noe som var utrolig hyggelig. Vi fikk fine dager i Amsterdam, der både beina, lattermusklene og kredittkortet fikk god trening.
Bilde tatt søndag morgen på hotellet. Vi er klare! |
Så, da jeg stilte til start på den olympiske stadionen i Amsterdam, litt før halv ti søndag morgen, var jeg spent, glad og ikke minst: Klar. Nå kjører vi, tenkte jeg. Ingen vei tilbake. Det får briste eller bære.
Planen var å holde 5:30-tempo, noe som ville gi meg en sluttid på 3:52:04 (jeg bruker disse kalkulatorene). Jeg startet litt raskere enn planlagt, og det kjentes veldig lett å løpe. Jeg prøvde å tenke på alle teknikktipsene jeg har fått opp igjennom, blant annet fra Veslemøy Hausken og Hanne Lyngstad, og ikke minst campens egen løpedronning: Siri. De første kilometerne måtte jeg minne meg selv på hvor viktig det er å holde igjen, og jeg stoppet pliktskyldigst på samtlige drikke- og matstasjoner og tok imot alt jeg ble tilbudt. For to råd gikk igjen fra alle jeg spurte om tips før dette løpet: Ikke begynn for fort, og ta til deg all næringen du kan. Som sagt, så gjort.
Min største frykt var å gå tom/møte veggen for tidlig i løpet, noe jeg mente ville være før 30 kilometer. Jeg husker fremdeles følelsen av å passere 30-kilometersskiltet og nærmest sjokkert konstatere at kroppen, beina og pusten var helt ok. Ikke tipp-topp, jeg var definitivt sliten, men jeg hang greit med. Litt rask hoderegning avslørte til min store fryd at jeg lå an til å klare en tid under 3:50, noe jeg anså som helt fantastisk.
Fram mot 35 kilometer ble det likevel - og selvfølgelig, burde jeg vel legge til- betydelig tyngre. Etter 35 kilometer begynte den virkelige jobben med å holde hodet og motet oppe. På forhånd hadde jeg trodd at det ville være en slags lettelse å nå 35 kilometer, fordi det «bare» ville være 7 kilometer igjen. Ha! 7 kilometer en fryktelig langt når man allerede har løpt 3,5 mil. Jeg slepte meg videre, og slurpet i meg vann, sportsdrikke og gels underveis. På drikkestasjonene delte de også ut svamper dynket i kaldt vann, noe som var utrolig deilig. Tidsmessig lå jeg foreløpig an til å løpe i mål på rett under 3:50, men kroppen begynte å kjennes farlig sliten ut. Ville dette tempoet holde hele veien inn til mål?
Ved 40 kilometer begynte det virkelig å røyne på. Jeg hadde for lengst oppdaget at pulsklokka og kilometerskiltene langs løypa ikke stemte overens, jeg tror klokka viste at jeg lå omtrent 500 meter bedre an enn løypemerkingen. Tidligere i løpet hadde jeg ikke tenkt så mye over det, men nå på slutten sjekket jeg klokka veldig ofte. Frustrerende å tro at man har passert en ny kilometer, når man slett ikke har det. Den siste kilometeren var bare hat, hat, hat, og den hersens stadionen, der målstreken befant seg, lot vente på seg. Da jeg endelig fikk øye på den, kunne jeg vel omtrent ha grått av glede. Løp inn på stadionen, men oppdaget til min store skrekk at mål ikke var rett innenfor, slik jeg trodde. Neida, her skulle det løpes en halv runde før man virkelig var ferdig. Og jada, jeg vet, 200 uforutsette meter er en dråpe i havet når man løper maraton, men der og da kjentes den ekstra lille biten på banen ut som et ekstra maraton. Prøvde å legge inn det som kjentes som en spurt, men som selvfølgelig var veldig langt unna det. Så, mål. Ferdig, finito, slutt.
På en eller annen måte endte jeg opp i sittende stilling rett etter målstreken. Ikke spør meg hvordan jeg klarte å folde sammen beina og slippe meg ned på tartan-nivå. Krampe i beina fikk jeg i hvert fall med én gang, så jeg måtte skifte sittestilling. Men jeg reiste meg ikke. Satt bare der og så hvordan den ene løperen etter den andre fullførte. Og kjente på en veldig god følelse! Jeg hadde klart det! 42 lange, slitsomme kilometer var mine. De satt i beina, de reiv i pusten, de nappet i lårmusklene. Og de gjorde meg veldig, veldig fornøyd.
Mye kan sies og skrives om maraton, men det er trolig bare deler av det som er interessant å lese om. Dere får etterlyse informasjon hvis noe vesentlig mangler. Oppsummert kan jeg si at Amsterdam maraton ble en kjempepositiv opplevelse for meg. Tida, 3:50:15, er én måte å måle det på, og jeg er selvfølgelig knallfornøyd med den. Men aller mest glad er jeg for at hele løpet gikk så fint. Langt og slitsomt var det, men jeg fikk ingen store smerter eller plager underveis. Beina og magen var helt fine, ikke ble jeg kjempevarm eller kjempetørst heller. Været var fint, treningstøyet satt som det skulle, skoene bar meg. Den berømmelige veggen som mange støter på, vil jeg si at var ganske overkommelig for meg. Det kan jo ikke sies å være en stor overraskelse at man kjenner seg tappet for krefter rundt 35 kilometer! Jeg klarte å holde jevnt tempo hele løpet igjennom, men falt litt på slutten. Det forsiktige håpet om å løpe på under 3:50 sprakk, men det gjør ingenting. Og etter løpet var jeg i det store og det hele helt fin. Trapper og fortauskanter var ikke mine venner de første par dagene etterpå, men bortsett fra det gikk det helt fint å bevege seg. Og det hadde utrolig mye å si med alle digitale heiarop fra dere der hjemme! Tusen takk for Facebook-hilsener og meldinger. Det hjalp!
Beviset på at jeg klarte det! |
Kommentarer
Legg inn en kommentar