Halvtraveren. Du som jeg hadde en date med i 2011, og som jeg da husket som så gøy å løpe. Derfor meldte jeg meg på i år, og brukte en fantastisk lørdag i marka. Jeg tror jeg har fortrengt en del fra det løpet..
Kari og meg før slitet startet..
Som vanlig var jeg usedvanlig tidlig ute til bussene på Sognsvann, jeg fryktet kaos med startnummerne siden jeg ikke rakk å hente på fredag, men å så feil jeg tok. Startnummerutdeligen tok 5 minutter. Busser både til Stryken og Skar sto linet opp, og kjørte etterhvert som de ble fulle. Jeg kom til Skar og hadde tid til å sløve i sola! ( Sikkert lurt når en tenker på hvor sliten jeg ble etterhvert). Jeg møtte Kari og Karin og Marius, og Knut var visst der også. Vi peppet hverandre opp før start. Det var også supert med toaletter og sekkoppbevaring på Skar, så det er sagt.
Så var det selve løpet. Ut fra start 10 minutter etter skjema ( det gjaldt alle, forsinket start). Så bar det oppover bakkene på grusvei opp til Øyungen. Det er hardt, og jeg forsøkte etter beste evne å ta det rolig. Likevel, rett ved toppen ble jeg småsvimmel, og måtte gå littegrann. Resultatet ble at jeg slapp fra meg midtfeltet og havnet lenger bak, og det fikk jeg svi for tidsmessig på stiene langs vannet. Der er det nesten helt umulig å løpe forbi om du ikke har skikkelig sprut i beina, og det hadde jeg ikke. Der var med andre ord snitttida forholdsvis lang, og jeg måtte gå når andre gikk.
Målet for dagen var å vinne over tida i 2011, men jeg tenkte at det bare var å glemme det etterhvert. Pulsen dunket, og selv om det var mye mindre gjørme enn sist, så kjennes melkesyra ganske bra når du hopper og danser mellom stein, røtter og sleipe svaberg.
Før start på Skar
Litt i ørska registrerte jeg at vi var på toppen ( trolig omtrent ved 5 km), og fulgte etter joggeskoa foran meg. Tok en slurk vann fra flaska i drikkebeltet ( gudsjelov), og løp videre, og tenkte i mitt stille sinn at "skulle det ikke være en drikkestasjon omtrent nå"? Det viste seg at jeg hadde helt rett i det, for nesten hele Halvtraveren løp feil akkurat der. Se forklaring her
Så, neste drikkestasjon var uansett ganske forfriskende, og da var vi over på grusen. Så bar det oppover igjen, og nå begynte jeg og kjenne at jeg var litt tom. Jeg fikk i meg en gel mens jeg løp nedover skumle bakker og på smale stier igjen, og litt mer saft på neste drikkestasjon. Jeg tror tilogmed jeg orket tommel opp rett etter passering 11 km, om det var der vi ble fotografert.
Derfra og inn begynte det å svi i beina. Jeg klarte å henge med en stund til, men det var ikke så mye fart i meg. Da det var 3 kilometer i mål begynte det å bli skikkelig ille. Jeg innrømmer det- jeg gikk i bakkene, og løp innimellom. Jeg prøvde å tenke på at det bare var en liten, liten tur.
Ved Sognsvann sto familien og heiet, og da begynte jeg nesten å gråte. Kroppen skrek, jeg ville bare gå, men løp videre helt til mål. ( Og jeg synes det var dårlig gjort å legge målseglet på toppen av en bakke!).
Jeg svimlet i mål, susete i toppen, på 1.48.10.
Veldig misfornøyd. Ingen ny pers på meg, akkurat! Så så jeg på klokka. Den viste rett over 16 km. Som så mange andre hadde jeg løpt en omvei- på 1 kilometer. ( Det hadde også både Malin og Karin gjort) Når jeg regner med det, og trekker fra snittida på 6:44 per km ( gikk ikke så fort, nemlig), så ender jeg på 1.41.14. I 2011 løp jeg på 1.43.15. Så da er det vel kanskje pers likevel, da, om distansen i 2011 var korrekt :)
Nå pleier jeg slitne bein, og satser på at løpet var en god forberedelse til halvmaraton på asfalt både i Oslo og i Nederland. Jeg tror fortsatt at jeg liker Halvtravern. Og jeg vil fortsatt gjerne løpe fortere...
Som vanlig var jeg usedvanlig tidlig ute til bussene på Sognsvann, jeg fryktet kaos med startnummerne siden jeg ikke rakk å hente på fredag, men å så feil jeg tok. Startnummerutdeligen tok 5 minutter. Busser både til Stryken og Skar sto linet opp, og kjørte etterhvert som de ble fulle. Jeg kom til Skar og hadde tid til å sløve i sola! ( Sikkert lurt når en tenker på hvor sliten jeg ble etterhvert). Jeg møtte Kari og Karin og Marius, og Knut var visst der også. Vi peppet hverandre opp før start. Det var også supert med toaletter og sekkoppbevaring på Skar, så det er sagt.
Så var det selve løpet. Ut fra start 10 minutter etter skjema ( det gjaldt alle, forsinket start). Så bar det oppover bakkene på grusvei opp til Øyungen. Det er hardt, og jeg forsøkte etter beste evne å ta det rolig. Likevel, rett ved toppen ble jeg småsvimmel, og måtte gå littegrann. Resultatet ble at jeg slapp fra meg midtfeltet og havnet lenger bak, og det fikk jeg svi for tidsmessig på stiene langs vannet. Der er det nesten helt umulig å løpe forbi om du ikke har skikkelig sprut i beina, og det hadde jeg ikke. Der var med andre ord snitttida forholdsvis lang, og jeg måtte gå når andre gikk.
Målet for dagen var å vinne over tida i 2011, men jeg tenkte at det bare var å glemme det etterhvert. Pulsen dunket, og selv om det var mye mindre gjørme enn sist, så kjennes melkesyra ganske bra når du hopper og danser mellom stein, røtter og sleipe svaberg.
Litt i ørska registrerte jeg at vi var på toppen ( trolig omtrent ved 5 km), og fulgte etter joggeskoa foran meg. Tok en slurk vann fra flaska i drikkebeltet ( gudsjelov), og løp videre, og tenkte i mitt stille sinn at "skulle det ikke være en drikkestasjon omtrent nå"? Det viste seg at jeg hadde helt rett i det, for nesten hele Halvtraveren løp feil akkurat der. Se forklaring her
Så, neste drikkestasjon var uansett ganske forfriskende, og da var vi over på grusen. Så bar det oppover igjen, og nå begynte jeg og kjenne at jeg var litt tom. Jeg fikk i meg en gel mens jeg løp nedover skumle bakker og på smale stier igjen, og litt mer saft på neste drikkestasjon. Jeg tror tilogmed jeg orket tommel opp rett etter passering 11 km, om det var der vi ble fotografert.
Derfra og inn begynte det å svi i beina. Jeg klarte å henge med en stund til, men det var ikke så mye fart i meg. Da det var 3 kilometer i mål begynte det å bli skikkelig ille. Jeg innrømmer det- jeg gikk i bakkene, og løp innimellom. Jeg prøvde å tenke på at det bare var en liten, liten tur.
Ved Sognsvann sto familien og heiet, og da begynte jeg nesten å gråte. Kroppen skrek, jeg ville bare gå, men løp videre helt til mål. ( Og jeg synes det var dårlig gjort å legge målseglet på toppen av en bakke!).
Jeg svimlet i mål, susete i toppen, på 1.48.10.
Veldig misfornøyd. Ingen ny pers på meg, akkurat! Så så jeg på klokka. Den viste rett over 16 km. Som så mange andre hadde jeg løpt en omvei- på 1 kilometer. ( Det hadde også både Malin og Karin gjort) Når jeg regner med det, og trekker fra snittida på 6:44 per km ( gikk ikke så fort, nemlig), så ender jeg på 1.41.14. I 2011 løp jeg på 1.43.15. Så da er det vel kanskje pers likevel, da, om distansen i 2011 var korrekt :)
Nå pleier jeg slitne bein, og satser på at løpet var en god forberedelse til halvmaraton på asfalt både i Oslo og i Nederland. Jeg tror fortsatt at jeg liker Halvtravern. Og jeg vil fortsatt gjerne løpe fortere...
Kommentarer
Legg inn en kommentar