Endelig litt fart på sakene

Med noen hederlige unntak har denne løpesesongen bestått av mange tunge og umotiverende turer for min del. Lyspunktene har vært øktene i parken og mandagsbakkene, og det tilskriver jeg det gode samholdet i gruppa. Kveldens trening ble nok et eksempel på at det hjelper å løpe sammen med noen. 

Vi var bare fem stykker i dag, tipper dere andre lå hjemme på sofaen mens dere gaflet i dere pasta og ladet opp til Oslo maraton. Nå skal riktignok både Espen og Christian løpe til helga, men begge virket ganske sikre på at de tåler en motbakkeøkt fem dager før lørdagens konkurranse. Sånne ting er jo veldig individuelt, så jeg satser på at de har kontroll der :-) 

Mine bein var ganske lette i dag, og det var flere punkt på vei opp der jeg virkelig kjente på godfølelsen. Altså, misforstå meg rett, motbakkene til Tryvannstårnet blir nok aldri superfestlige, men det er jammen meg stor forskjell på en god og en dårlig dag. På den sjette og siste intervallen havnet jeg i godt selskap med Christian og Thomas, og opp den siste bakken ble det duell med Christian. Han heiet meg opp i et mye høyere tempo enn jeg hadde sett for meg, og sannelig dunket jeg i bommen aller først i kveld! Nå har jeg en svært sterk mistanke om at Christian lot meg slippe forbi ham i ren sympati, men hey, jeg tar alle seiere jeg kan få. Og når jeg tenker meg om, er det jo ikke særlig pent å insinuere at lagkamerater gir vekk seiere. Og hvem har vel møtt en beskjeden bergenser... Nei, jeg var nok først oppe med rette i dag! 

Så, takk for en flott tur og en super treningsøkt til Christian, Thomas, Kari og Espen! Som alltid poster vi et bilde av oss: 

Dagens foto illustrerer to ting: Høsten er her. Og løpere kan ikke nødvendigvis ta bilder.