Du og jeg, Nordmarka halvmaraton

I dag løp jeg Nordmarka halvmaraton for fjerde gang! Utrolig fint arrangement, selv om løypa er til dels brutal. Mye bakker, både av oppover- og nedoversorten. Fjorårets løp gikk over all forventning, og derfor var jeg veldig spent på hvordan det ville gå i dag. Heldigvis hadde jeg lite nerver før start, og prøvde å gire meg opp ved å tenke at halvmaraton faktisk er kortere enn langturene jeg løper til vanlig, samt at ingen av bakkene ville være like ille som de opp til Tryvannstårnet. Så hvis jeg hadde dagen, kunne jeg perse i løypa nok en gang. 

Mål, før start. Gid jeg var ferdig allerede...

Kåre i svevet. Dette var før han løp 21 km.

Men ting går ikke alltid som planlagt eller ønsket. I dag gikk det egentlig veldig greit den første halvdelen av løpet. Men omtrent ved 11 kilometer var det akkurat som om lårene mine ble forvandlet til to tømmerstokker. Det kjentes som å løpe i sirup, jeg kunne bare glemme å holde en akseptabel fart. Fikk til og med kramper i tærne på høyre fot - haha, hvordan er det mulig? Flere ganger var jeg fristet til å begynne å gå, særlig i motbakkene, men jeg beit tenna sammen og fortsatte. Sa til meg selv at jeg kunne begynne å gå ved 17 km, ved 18 km, etc. Ved hvert skilt ble jeg enig med meg selv om å fortsette i hvert fall én kilometer til. 

Men så. Rett før mål kom en kar løpende opp på sida av meg. 
– Kom igjen!, sa den fremmede og økte farten.
– ?!?
Å sette opp tempoet var det siste jeg hadde i tankene, jeg skulle bare komme meg i mål på en eller annen måte. Og nå var jeg jo strengt tatt veldig nærme. Så ikke spør meg hvorfor eller hvordan, men jeg svarte ved å øke tempoet. Litt. Mannen på sida av meg økte enda mer. Jeg svarte. Og plutselig så jeg mål og hørte speakeren rope ut at vi fikk en spurtduell. Og jeg ga det jeg hadde og hørte Siw-Mette rope navnet mitt og speakeren erklære at «jenta vinner»! Så takk til deg med startnummer 181, du fikk meg til å skvise ut siste rest av krefter! Det hadde jeg aldri trodd at var mulig. 
(så det er sant som Siri sier i parken, når hun får oss til å løpe en bonusrunde selv om vi er kjempeslitne; du har alltid mer å gi enn du tror)

Så hva ble tida? Den ble vesentlig dårligere enn i fjor, det må jeg få lov til å si. Jeg gikk fra å være superfornøyd med 1:44:29 i fjor, til å se nederlaget i øynene i år med 1:52:15.

Disse løp vesentlig raskere enn meg: Gishe Abdi Wako, Knut Eraker Hole og Christian Fredriksen.

Her har jeg noe å strekke meg etter. Annie Bersagel, Heidi Dietrichson Pharo og Marthe Myhre var de kjappeste jentene.

Men jeg er faktisk ikke så misfornøyd. Ja, tida er mye dårligere enn i fjor, men jeg ga det jeg hadde. Stive bein er det vanskelig å få gjort noe med når de først kommer (jeg har noen teorier om hvorfor jeg ble så stiv i muskulaturen, men hva godt gjør det å overanalysere nå). Og jeg holdt jo tross alt ut, selv om det fristet mye mer å gå enn å løpe. Synes dagens løp var en god økt for det mentale. Og da var påmeldingen på ingen måte bortkasta! 

Tone og Unni Bente i godt humør etter målgang.

Kåre og jeg.

Så, Nordmarka halvmaraton, jeg er fremdeles veldig glad i deg. Og jeg hadde en flott dag på tur med Unni Bente, Tone og Kåre. Og Siw-Mette og Lars! Og etter løpet er alle hyggelige og blide og vi fikk pølser og jeg vant en kjempefin T-skjorte. Så jeg kan faktisk ikke klage. Det ville vært galskap. 

Grillpølser til folket!

Nederlagets pølse smakte egentlig veldig godt.