Lørdagens løp ble veldig annerledes enn forventet. På mange områder. Jeg er fremdeles litt i sjokk, men skal prøve å summe meg nok til å fortelle om helgas store event.
Først av alt: Årets Nordmarka halvmaraton var noe jeg hadde gruet meg til en stund. Jeg hadde veldig mange gode grunner til det, mente jeg selv. Hovedankepunktet var selvfølgelig at jeg ikke var i god nok form (trolig verdens eldste og dårligste unnskyldning fra løpere som er, vel, løpere, og dermed per se i god form). I vinter har jeg stort sett gått på ski og praktisert ashtangayoga, løping ble nedprioritert til cirka en økt i uka. I tillegg kom jeg ikke ordentlig i gang med løpinga i vår, på grunn av hele tre helgeturer i april og mai - der verken trening eller helsekost var en del av reiseplanen. I form-løpet i begynnelsen av juni ble en nedtur fordi jeg ikke presterte som forventet (hallo, det var 120 varmegrader), og ja, dere skjønner. Jeg hadde ikke lyst til å løpe 2, 1 mil i skauen på en frilørdag. Men så tok jeg meg sammen og da ble alt så meget mye bedre.
Vi var mange kjente som dro sammen til Damtjern i går: Unni Bente, Jeanette, Marianne, Maria, Kåre, Vemund og jeg. Også traff vi Siw-Mette da vi kom fram, i tillegg til mange andre hyggelige folk (som alltid på løp). Dessverre startet oppholdet ved Damtjern med et kraftig regnvær, som gjorde de fleste klissvåte bare på vei fra bilen til varmestua. Utrolig nok klarnet det opp til start, og jeg hadde bestemt meg for å tenke på løpet som en fin tur i marka der jeg skulle se
minst mulig på klokka underveis. Kjente meg fin i beina og kroppen allerede fra start, og passerte stadig løpere mens vi klatret oppover. Starten på Nordmarka halvmaraton går oppover og oppover, men heldigvis for meg er motbakke noe jeg takler fint. Rundt 3 kilometer tok Kåre meg igjen, og vi holdt følge nesten hele veien. Mer om det senere.
Vi fikk vel 6-7 kilometer i opphold. For da kom regnet. Jeg har aldri løpt konkurranse i den type regn, det bare bøtta ned. Men det gjorde også at jeg i stedet for å tenke at jeg var sliten og hadde det vondt, kunne konsentrere meg om regnet. Nedbøren tok tankene vekk fra ubehaget ved å løpe fort. Og vips hadde vi passert halvveis og vips var vi i gang med de grusomme bakkene ved 12 kilometer (hat, hat, hat) og vips hadde vi passert 15 kilometer og hørte tordenskrall i det fjerne. Innimellom alle «vips» var det også en del annen ordbruk (inni meg), men den lar vi ligge nå. Poenget er at jeg hadde veldig god kontroll og flyt gjennom hele løpet, og jeg kjente meg overraskende sterk. Det var akkurat som jeg hadde klart å finne et hemmelig energilager som hadde gjemt seg inni kroppen, og det gikk aldri tomt. Så kom 20-kilometerskiltet og jeg opplevde nok en gang noe nytt i løpssammenheng. I løping generelt, faktisk.
Fram til dette punktet hadde nemlig Kåre og jeg dratt hverandre framover i et veldig bra tempo. Ble jeg sliten, heiet han på meg, og jeg syntes det var så utrolig fint å ha noen enten rett bak meg eller foran meg som ga masse energi og guts tilbake. Da vi passerte 20 kilometer, hadde vi løpt forbi flere deltakere og var klare til å legge inn en siste innsats fram mot mål. Da får jeg plutselig en akutt smerte i høyre side, akkurat som hold/sting. Men det pleier jo å komme mer gradvis, og dette var bare fryktelig vondt med én gang. Jeg klarte ikke å rette meg opp i overkroppen og puste dypt (selv om jeg prøvde), og måtte løpe på en sikkert veldig merkelig, framoverlent måte. Farten stupte. Kåre sendte meg et blikk bakover da han skjønte at jeg var i ferd med å sakke akterut, men jeg hadde ikke kjangs til å holde følge. Måtte til slutt stoppe opp i noen sekunder og tøye ut, uten at det hjalp nevneverdig. Til slutt tenkte jeg at jeg fikk bare kreke meg til mål, koste hva det koste ville. Jeg så neppe særlig elegant ut, men klarte å komme meg framover. Etter hvert løsnet magekrampen og jeg kunne gi litt mer på. Tapte nok 20-30 sekunder på det (hvis jeg skal sammenligne med Kåres sluttid), men hvem bryr seg om det. For tiden min ble 1:44:29! Det er nesten ni minutter (8:56, for å være nøyaktig) raskere enn i fjor, og bare 15 sekunder mer enn persen min på halvmaraton (Oslo halvmaraton i fjor). Jeg hadde nesten ikke sett på klokka etter at vi passerte mila, og ble helt satt ut da jeg løp i mål og skulle stoppe pulsklokka. Det er lenge siden jeg har vært så glad - og så sjokkert over egen innsats!
Dette var fjerde gang Nordmarka halvmaraton ble arrangert, og jeg var med for tredje gang. Løpet anbefales på det varmeste! God og avslappet stemning, hyggelige deltakere og arrangører og veldig godt organisert. Bli med neste gang! Jeg satser på regn og hemmelig energilager da også.
Først av alt: Årets Nordmarka halvmaraton var noe jeg hadde gruet meg til en stund. Jeg hadde veldig mange gode grunner til det, mente jeg selv. Hovedankepunktet var selvfølgelig at jeg ikke var i god nok form (trolig verdens eldste og dårligste unnskyldning fra løpere som er, vel, løpere, og dermed per se i god form). I vinter har jeg stort sett gått på ski og praktisert ashtangayoga, løping ble nedprioritert til cirka en økt i uka. I tillegg kom jeg ikke ordentlig i gang med løpinga i vår, på grunn av hele tre helgeturer i april og mai - der verken trening eller helsekost var en del av reiseplanen. I form-løpet i begynnelsen av juni ble en nedtur fordi jeg ikke presterte som forventet (hallo, det var 120 varmegrader), og ja, dere skjønner. Jeg hadde ikke lyst til å løpe 2, 1 mil i skauen på en frilørdag. Men så tok jeg meg sammen og da ble alt så meget mye bedre.
 |
| Jeg har tatt meg sammen og er klar, sammen med Jeanette. |
Vi fikk vel 6-7 kilometer i opphold. For da kom regnet. Jeg har aldri løpt konkurranse i den type regn, det bare bøtta ned. Men det gjorde også at jeg i stedet for å tenke at jeg var sliten og hadde det vondt, kunne konsentrere meg om regnet. Nedbøren tok tankene vekk fra ubehaget ved å løpe fort. Og vips hadde vi passert halvveis og vips var vi i gang med de grusomme bakkene ved 12 kilometer (hat, hat, hat) og vips hadde vi passert 15 kilometer og hørte tordenskrall i det fjerne. Innimellom alle «vips» var det også en del annen ordbruk (inni meg), men den lar vi ligge nå. Poenget er at jeg hadde veldig god kontroll og flyt gjennom hele løpet, og jeg kjente meg overraskende sterk. Det var akkurat som jeg hadde klart å finne et hemmelig energilager som hadde gjemt seg inni kroppen, og det gikk aldri tomt. Så kom 20-kilometerskiltet og jeg opplevde nok en gang noe nytt i løpssammenheng. I løping generelt, faktisk.
Fram til dette punktet hadde nemlig Kåre og jeg dratt hverandre framover i et veldig bra tempo. Ble jeg sliten, heiet han på meg, og jeg syntes det var så utrolig fint å ha noen enten rett bak meg eller foran meg som ga masse energi og guts tilbake. Da vi passerte 20 kilometer, hadde vi løpt forbi flere deltakere og var klare til å legge inn en siste innsats fram mot mål. Da får jeg plutselig en akutt smerte i høyre side, akkurat som hold/sting. Men det pleier jo å komme mer gradvis, og dette var bare fryktelig vondt med én gang. Jeg klarte ikke å rette meg opp i overkroppen og puste dypt (selv om jeg prøvde), og måtte løpe på en sikkert veldig merkelig, framoverlent måte. Farten stupte. Kåre sendte meg et blikk bakover da han skjønte at jeg var i ferd med å sakke akterut, men jeg hadde ikke kjangs til å holde følge. Måtte til slutt stoppe opp i noen sekunder og tøye ut, uten at det hjalp nevneverdig. Til slutt tenkte jeg at jeg fikk bare kreke meg til mål, koste hva det koste ville. Jeg så neppe særlig elegant ut, men klarte å komme meg framover. Etter hvert løsnet magekrampen og jeg kunne gi litt mer på. Tapte nok 20-30 sekunder på det (hvis jeg skal sammenligne med Kåres sluttid), men hvem bryr seg om det. For tiden min ble 1:44:29! Det er nesten ni minutter (8:56, for å være nøyaktig) raskere enn i fjor, og bare 15 sekunder mer enn persen min på halvmaraton (Oslo halvmaraton i fjor). Jeg hadde nesten ikke sett på klokka etter at vi passerte mila, og ble helt satt ut da jeg løp i mål og skulle stoppe pulsklokka. Det er lenge siden jeg har vært så glad - og så sjokkert over egen innsats!
 |
| Kåre, Vemund og Marianne bidro alle til at det ble en super dag i marka. Gøy når vi er mange på tur! Begge foto: Jeanette Grunnan. |
Wow, Lise Marit! Utrolig bra! :D
SvarSlett