Når jeg ikke smiler

Jeg har ord på meg for å være blid. Folk kommenterer ofte at jeg alltid smiler. Vel, i kveld fikk Kåre, som er en av dem som har vært overbevist om at jeg aldri kan se noe annet enn strålende fornøyd ut, endelig sett min mindre glade side. I kveld var jeg bare grimaser. Jeg var så sliten! Hadde vondt overalt. Syntes synd på meg selv. Ikke så mye nytt i det egentlig, men i dag var det liksom bittelitt ekstra ille. Som Kåre kommenterte: Nå skulle de sett deg, alle de som tror du ikke kan annet enn å smile. 

Det skal sies at vi var fryktelig gode i kveld. Jeg har aldri vært med på at sisteetappen har vært så kort. Vi gikk i alle pausene, og spiste oss stadig oppover bakkene. Pål, som var med for første gang, fikk seg med andre ord en real ilddåp! 

Bildebevis: Dama i rosa smiler ikke. Årsak? Trodde hun skulle stryke med på vei opp til bommen.

På vei ned igjen skravla vi om posttreningsmat. Jeg sverger til sjokomelk og gjerne noen nøtter rett etter trening, samt smoothie og brødskiver eller knekkebrød etter dusjen. Det blir ofte leverpostei som pålegg, som jeg tenker er smart føde for jenter (med fare for å få jernmangel). Brødskiver, middagsrester og sjokomelk gikk igjen hos flere andre også. Trygve nevnte ristet brød med smør og brunost som en mulig favoritt, og det hørtes himmelsk ut. Her er det bare å komme seg i dusjen og til kjøkkenbordet! Takk for god økt, Trygve, Ingebjørg, Kåre, Stian og Pål. Og Knut, selv om du tyvstarta :-)