Endelig en helt ordntli' pokal!

Og  det når jeg minst hadde ventet det! Eller, jeg venter vel aldri det egentlig... så dette var gøy, jeg nekter ikke for det! Men den kom ikke helt gratis da...
Fine pokalene :-) Den lille for klasseseier og den store for tredje plass i dameklassen.
Romerike 6-timers = løpe seks timer eller så lenge du vil og så langt du orker. Lysten har vært der til å prøve denne formen for ultraløp siden i fjor sommer, men min kjære lillesøster boikottet muligheten til å delta på løpet i september i fjor. Tenk å planlegge konfirmasjon for nevøen min på en så viktig dag da..! Ok hun er tilgitt, og jeg visste jo at sjansen ville by seg igjen. Slapp å vente helt til september i år, da løpet ble flytta til vårsemesteret.

Forrige helg var det som kjent Sentrumsløpet. Det gruet jeg meg til, mens 6-timers har jeg gledet meg til lenge. Jada, er blitt litt skrudd i hodet :-) Det er bare det at jo kortere man løper jo raskere må man jo være, og jeg er vel heller litt mer av den treige seige typen kanskje... Blir i alle fall det av å løpe mange lange turer! Mer utholdende, mindre kjapp. Kan visst ikke få alt her i verden...

Uansett, i går var dagen som jeg hadde gledet meg til. I begynnelsen av uka var værmeldingen lovende, en kranglete rygg mye bedre etter en knallhard massasje hos fysioterapeuten, og jeg kunne bruke uka til å forberede meg best mulig. Og før et så langt løp vil det blant annet si å roe ned - noe av det vanskeligste som fins jo! Men det viste seg å bli mer en dyd av nødvendighet, for etter styrketrening på tirsdag ga ryggen lyd fra seg igjen. Kjente dessuten en sterk antydning til en murrende smerte under foten...
Og på toppen av det hele hadde værgudene brå-ombestemt seg gitt! Sol og perfekt løpetemperatur hadde snudd til kaldt, regn og vind. Så hadde noen negative tanker i hodet fredag kveld når sant skal sies. Men må man så må man jo, man bare kler seg etter forholdene og biter for øvrig tenna sammen!

Vi diskuterte lenge og vel hva vi skulle ha på oss, jentene som møttes i garderoben før start. Jeg lot ullen ligge i bagen og gikk for syntetisk. Med vanntett vest, caps, buff og vanter funket det relativt greit gjennom hele løpet, selv om det til tider var rimelig kjølig ned den ene langsida av friidrettsbanen vi løp på. Den veien det var motvind... Ja for vi løp hovedsaklig rundt på denne banen i 6 timer, en liten avstikker utenom bare, totalt en runde på 600 meter. MEN det er tross alt mye mer variert enn på Bislett - og masse frisk luft i tillegg (litt i overkant mye i går da...) :-)

Fra starten og alle ser pigge - om enn litt småkalde - ut. Foto: Ole Engen.










Kroppen kjentes heldigvis lett og fin fra start, og jeg lekte tøff og hang meg på en rask gjeng til å begynne med. Etter ca 20 km føltes kroppen fortsatt lett og fin, men smerten under foten hadde satt inn for fullt og det var vondt! Så ille at jeg en liten stund vurderte å gi meg, men det sitter tross alt sååå langt inne at jeg måtte gi det noen runder før jeg bestemte meg. Og etter hvert pakket smerten seg inn i smerte så og si, og ved å sette musikkproppene i ørene fant jeg en måte å konsentrere meg om noe annet. Det er jo mye det det handler om når man løper (langt) - klare å fokusere riktig. Glemme vondt, glemme kaldt, glemme full blære, bare huske at dette er moro, dette gjør jeg fordi jeg liker det, dette gjør jeg faktisk helt frivillig og det blir SÅ deilig når det er over! Gjemte meg inne i mitt eget hode, digga musikken og kjente at livet var helt ok :-) Det var kjølig, det var slitsomt, det var negative tanker underveis, men for det meste klarte jeg å holde fast ved positive tanker og riktig fokus hele veien.

Passering av maraton ga meg et kick - nå var det å bikke 50 km (godkjent ultradistanse) som gjaldt. Klarte den også, og så at jeg faktisk hadde tid til å klare mitt hemmelige hårete mål om 60 km! Nytt kick, og de siste rundene gikk raskere enn noen av de foregående. Supre glade folk som heiet oss fram mot slutten gjorde også sitt til at jeg fikk en ekstra energiboost mot slutten.

Her nærmer vi oss slutten, det har sluttet å regne og livet smiler til oss (selv om det kanskje ikke ser helt sånn ut)! Foto: Ole Engen.
Og så DEN følelsen da "sjefen" ropte stopp over høyttaleren! Dønn stiv kropp men en utrolig herlig følelse av å ha klart dagens hårete mål (pluss et par bonuskilometer). Og da Kåre kom bort og sa at jeg hadde tatt bronsen i kvinneklassen trodde jeg han fleipet - men  han gjorde jo ikke det jo!! Snille Kåre!

Etter å ha spist bare en halv banan og en kvart brødskive underveis (som jeg nesten ikke klarte å få i meg fordi fingrene var så kalde og stive), var jeg rett og slett sulten etterpå. Gratis hamburger smakte utrolig godt - nesten like godt som den varme dusjen etter hamburgern :-) Men aller best smakte kanskje premieutdelingen...

I dag har jeg haltet meg rundt med en hoven og stiv fot, men det var tross alt bare SÅ verdt det!


Dermed er årets tredje maraton og velsådet-distanse tilbakelagt. Bislett 50K, Barcelona maraton (som jeg aldri fikk somla meg til å skrive om her men som kort fortalt var en kjempefin opplevelse på alle måter så vet dere det!) og så dette her... Neste lange som jeg har litt ambisjoner på, er Nordmarka Skogsmaraton 15. juni. Kanskje sniker jeg inn en maraton før det også... de gærne har det for det meste godt :-D Og sist men ikke minst: Takk til arrangør Romerike Ultraløperklubb for flott utført jobb!

Over og ut. Les gjerne mer om løpet på kondis.no


Kommentarer

  1. Du har ultraløp genet Marianne :)
    Og det har jeg vel egentlig sett lenge. Du løper så økonomisk, rolig og fokusert. Terningkast 6 fra meg!

    SvarSlett
  2. Du er bare så rå!!!! Gratulerer!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar