Maratonløping for kvinner var ikke alltid en selvfølge!

I dag er det 8. mars - den internasjonale kvinnedagen. Jeg tillater meg aller først og gratulere med kvinnelige medløpere! 

I dag er det også akkurat 30 dager til jeg står på startstreken på mitt tredje maraton. Min største fiende i kampen om å komme på startstreken i et maraton har klart vært meg selv. Derimot er det kvinner før meg som har kjempet en langt større kamp bare for å få gjennomføre et maraton. 

I går ble jeg igjen påminnet om nettopp denne kampen, da jeg lyttet på episode 2 av Upploppet, en svensk radioserie i 4 episoder. Serien, på 4 episoder, ble sendt på radioen i Sverige forrige sommer og tar opp trender og utviklingen innenfør løping, med temaepisoder som "Karriereløperen", "Kulturløperen" og "Løping og relasjoner". 
Foto lånt fra http://whathaveyoudonelately.tumblr.com
Episode 2 har tittelen "Kvinnors rätt till löpning - om kvinnorna som springer på barrikaderna". I serien intervjues blant annet maratonløperen Kathrine Switzer. Hun ble kjent verden rundt da hun i 1967 løp Boston maraton som første kvinnelige løper med startnummer). På dette tidspunktet var langdistanseløping for kvinner ikke sosialt akseptert, og Switzer forteller blant annet om myter om at livmorgen ville falle ut eller at man ville bli steril.

Bilder av hvordan Switzer ble forsøkt fysisk fjernet fra løpet av en funksjonær, bare fordi hun var kvinne, endte på forsiden av flere aviser og ble en viktig seier i kampen for kvinners rett til å løpe.
Siri og Hege under "jenteløpet" KK-mila. Foto: Heming Leira www.kondis.no

I dag er vi midt oppi en ny løpsbølge, og kvinneandel blant løpsdeltakere er stadig økende. Det har for meg, født på midten av 80-tallet og to år etter kvinnenes maraton ble en del av OL programmet, aldri vært aktuelt å tenke at løping er noe mindre en idrett for kvinner enn for menn. For det kan jeg blant annet rette en takk til Kathrine Switzer for!

Gratulerer med dagen, medløperinner!
 

Kommentarer