Overraskende opptur

Noen dager har man null forventninger til egen treningsinnsats, og så klarer man på merkelig vis å få full uttelling. Hurra!  

 

Vi var 13 stykk i parken i kveld, og tøffe Gøril ble kåret til månedens camper. Det var min første økt med Treningscamp på tre uker, på grunn av en jobbtur til Bangladesh og avslutning for en kollega sist uke. Forventingene til kveldens treningsøkt var særdeles lave, og klokka 19:40 lå jeg fremdeles i sofaen med den nyeste utgaven av Pondus. Løpe? Må jeg? Ok, da. 

Dhaka. Ingen løping her.

På plass i parken gikk vi for åtte runder i parksprintløypa, altså siktet vi oss inn mot en økt på 8 kilometer. Passelig, med tanke på at det var småglatt og et par av oss ikke hadde verken brodder eller piggsko. Av en eller annen merkelig grunn gikk det veldig lett allerede fra start, jeg svevde liksom av gårde over slushen (bakken). Omkring runde fire fikk jeg selskap av Camilla, noe som var gull verdt. Vi dro hverandre framover, og sammen klarte vi å holde ganske høyt tempo. Hærli! 

Og tror dere ikke jeg klarte (en slags) hodestående da jeg kom hjem?! Jeg har holdt på med yoga i halvannet år nå, og aldri fått til å gå opp i hodestående alene. De gangene jeg har stått på hodet, har jeg fått hjelp av en lærer til å komme opp i posisjonen. I kveld kom jeg meg derimot opp på egenhånd! Jeg klarer riktignok ikke å stå selv, må ha hjelp til å holde balansen, men likevel var dette et stort fremskritt! Nå vet jeg at jeg har det i meg, bare å fortsette treningen!

Så tilbake til kveldens løpeøkt (slapp av, dette skal ikke bli en yogablogg). De spreke var/er: Mari, Hege, Gøril, Camilla, Synne, Carina, Marianne, Siri, Atle, PK, Vemund, Janis og jeg. Bra jobba! Håper å se så mange som mulig av dere på fredag!