En stykk godfølelse mistet

I kveld var det beinhardt. Intervallene opp til Tryvann føltes ikke som motbakkeløping, det var mer som å trekke en traktor og fire okser etter seg over et gjørmete jorde. Alle andre svevde av gårde opp bakkene, jeg sleit med en kropp så tung som bly. I den nest siste bakken opp mot tårnet begynte jeg å se syner. Fikk øye på et lys, trodde først det var Tryvannstårnet, men det kom jo bare nærmere og nærmere. Flytter tårnet på seg? Hvorfor kommer det rett mot meg? Er det... Gud? Nei, en syklist suser forbi. Foran meg svever Marianne, hun er lett som en engel. Rett før det rabler fullstendig for meg, hører jeg Stians heiarop. «Kom igjen, bare litt igjen». Jeg rives tilbake til jorda og smerten. Dunk, i bommen. Vondt, vondt, vondt. 

Det verste er over, tenker jeg. Men på vei ned får jeg tidenes hold/sting. En klo tar tak i venstre side av mellomgulvet og kniper til. Det gir seg etter hvert, smerten blir mindre intens og brer seg rundt hele magen som en jevn stråle. Da jeg kommer til Bakkekroa, begynner jeg å gå den siste biten hjem, men det føles som jeg aldri kommer meg noe sted. Monolitveien er Evighetsveien. Hører noe som minner om fuglekvitter - er det morgen allerede? Hadde med meg ekstra genser, men den hadde jeg rundt livet, og nå er den våt av svette og helt ubrukelig som varmende plagg i kveldskulden. Da jeg endelig kommer hjem, må jeg hjelpes av med vest og pulsbelte. Må legge meg i horisontal stilling på stueteppet med hodet på en pute og beina høyt hevet på et stolsete. Var det noen som sa godfølelse? 

Disse var mye sprekere enn meg i kveld: Trygve, Vemund, Marianne, Stian, Knut (NY!), Fredrik. 

Og jeg håper på godfølelsen på onsdag! :-)