Egentlig skulle jeg være barnepasser, fotograf og heier på dagens SkiLøpet. Det var mannen i huset og barna som skulle stå for løpinga. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, men det var sånn logistikken var tenkt. Jeg skulle faktisk egentlig på en rolig løpetur i går kveld, men pga teit fotballkamp i går måtte jeg utsette løpinga til i dag morges. Og det var den planen jeg hadde da jeg kreket meg opp og ut av senga i dag. Men, planer er vel til for å replanes? Mannen i huset kastet nemlig inn håndkledet og beordret meg i bunad og høypuls, ikke treningsklær og rolig jogg.
Årsaken til all den her replanlegginga ligger i løpet vi deltok i søndag for en uke siden. Som jeg ikke har gitt et eneste referat fra. Det som skjedde der, huff. Vassfjellet Rundt er liksom et terrengløp, ca 14 km kortløype som jeg løp og ca 18 km som Stian løp. Det er mye stigning og det er grisete. Det er ganske få deltakere, ca 100 tror jeg. (Ca 1000 deltakere totalt, men de fleste går løypa uten tidtaking). De kaller det et fjelløp og de som løper på tid kalles eliteklasssen. Helt ukjente Bjørn Dæhlie har løyperekorden i den lange løypa. Jepp, det er helt riktig for meg å delta i sånne løp!
Katastrofe nr 1: GPS på klokka vil bare ikke fungere. Dette altså ved Trondheims høyeste fjell, der liksom alt av master er oppå. Jaja. Jeg forsøkte i ca ti minutt før start å få kontakt med den, uten hell. Jeg fortsatte å søke dekning mens jeg løp. Men, like før 3 km markeringa ga jeg endelig opp og lot den telle minutter og hjerteslag. Egentlig teller ikke treninga hvis man ikke får registrert kilometerne. Det er skikkelig kjipt, men sånn er reglene. Jeg hadde derfor ikke stort å løpe for.
Til da hadde vi løpt på en relativt enkel grusvei, med beskjeden stigning. Ved 3 km slår bakkene i mot deg, fortsatt er underlaget grus eller i alle fall noe som er relativt fast. Men etter hvert går det over på smalere stier med både stein, røtter, gjørme og ikke minst Trønderfarsotten MYR. Ingenting slår et fraspark i myra. Jo, forresten. Et fraspark i et gjørmehull der det bare sier *svuusssj* når foten forsvinner ned i gjørma, og et nytt svusj når du haler den opp. Det er noe som heter sprut i frasparket. Men det må være noe helt annet. Dette løpet fungerer sånn at man altså klatrer ganske mye oppover, omtrent ved 6 km skiller lang og kort løype lag, og den lange drar videre oppover og oppover helt til de er på toppen. Jeg har bare stått på slalåm ned og tatt skiheisen opp, så jeg skal ikke utbrodere hvordan det er å løpe. Men, jeg kan forestille meg det. Det er stigning på over 550 m, den korte løypa har "bare" 350 m.
Der ved 6 km er det i alle fall en drikkestasjon, og ikke skjønner jeg hva jeg skal med et glass supersterk sportsdrikke på et løp som er "såpass kort" - men det er i alle fall så sterkt at jeg får den helt i vranga. Ikke helt katastrofe, men definitivt ikke optimalt. Jeg harker meg videre oppover, uten noe fres eller inspirasjon. Etter at løypene skilte lag mista jeg de to mennene jeg løp med, og er nå overlatt til meg selv, og myra. Nevnte jeg at jeg er ASFALTLØPER?? SVUSJ. SPLASJ. SPLETT. Det er ikke det at det gjør noe å bli skitten og våt. Etter den tredje feillandinga bryr jeg meg virkelig ikke. Men, jeg bryr meg ikke om tida heller. Jeg er så lei av å lande feil, miste fraspark og rytme at jeg bare småjogger og går litt der det er som verst. Var det konkurranse sa du? Hæ?
Etter den eviglange myra (entall? neppe) kommer det nedoverbakker. Start og mål er tross alt på omtrent samme sted, så det skulle bare mangle. Og bekkene som skal forserers i ulike bredder og dybder kommer. Og gjørmehullene. Og plankene de har lagt over for å? .... jeg vet ikke helt hva som er intensjonen med de, for du kommer i alle fall ikke tørrskodd over. Du risikerer å seile sidelengs og uti en busk, steinur, myr eller noe annet hyggelig. Jeg tok det pent. Hva hadde vel jeg å vinne? Så, kort fortalt (haha) jeg kreket meg til mål, mens turgåerne flyttet seg for meg mens de ropte fram til resten av følge at her kommer det en eliteløper. Jommen sa jeg smør.
Siste femti meter er ok, her kunne jeg gitt jernet og fått pulsen litt opp. Men, her stod barnepassere og barna, og storebror liker å løpe oppløpet sammen med meg. Så, det fikk han lov til. Hva er vel 15-20 sekunder ekstra når du likevel er 10-15 min bak de virkelige eliteløperne? Som forrige gang jeg deltok i dette møkkaløpet ble jeg nr 2 i klassen. Ingen premie - ingen heder og ære. Bare skikkelig mye gjørme.
15-20 minutter senere eller noe slikt kommer også Stian. Jeg skjenket noen tanker til han mens jeg selv løp ned. Visste at han ville være langt mer sliten etter å ha løpt helt opp (og forsåvidt helt ned), og at løypa sikkert også var blitt (om mulig) enda verre. Han kommer i en forrykende fart i en duell som han vinner, med to andre i en ny duell bak. Og jada, han har kjørt relativt tøft nedover, og vært ute på sykkeltur. Usikker på om brillene var hele og med gjørme i både nese og ører. Dette syns storebror var skrekkelig morsomt. Pappa var skikkelig grisete, hahaha. Det ble klasseseier på Stian og han fikk en fin ryggsekk i premie. Men, var det VERDT det?
Neppe. Å kjøre pingle som jeg gjorde ville helt klart vært mye smartere, kanskje ikke så morsomt, men jeg har i alle fall ribbeina intakte og jeg kunne løpe i dag. Jeg er inne på Katastrofe nr 2, den virkelige katastrofen. Etter hvert som dagene har gått etter løpet har han bare fått mer og mer vondt, og i dag hadde han så store problemer at han ikke var i tvil om at løping ikke var en opsjon. Neerste ribben på venstre side er forhåpentligvis "kun" brista. Dette er årsaken til at jeg helt plutselig stilte til start i SkiLøpet i dag. Uten å være påmeldt engang. Ettersom jeg ikke kunne rekke kjønnsskifte innen kl 15 gikk jeg for å få endret på startnummeret.
Hvis det er noen som vet hvordan man gjør en lang historie kort tar jeg gjerne imot tips!
Så, SkiLøpet i dag altså. Jeg silte til start uten et gram oppvarming og planlegging - men dessto mer sjokolade, i bunad og nyskoene som Hege kjøpte med fra over dammen: AdiZero ADIOS. Ikke vet jeg hva som skjedde, jeg har aldri løpt konkurranse med disse skoene før. I alle fall åpnet jeg fornuftig, det var litt seig start med bakker og trang start - skimtet ryggene til 2 x Anna og Marit. Tenkte at jeg burde selvsagt vært der sammen med de, og ikke så defensiv i starten. Men, pytt sann - jeg løper, altså er jeg.
Etter ca 2 km løper vi fra asfalt til grus, og etter hvert ganske smal sti. I noen kilometer veksles det mellom smal sti og litt bredere grusvei. Skikkelig idyllisk og flott, og det er kanskje så mye som tre små gjørmete steder. Jeg skjenker en ørlite tanke tilbake til Vassfjellet, og priser meg lykkelig over disse få, enkle partiene. Etter ca 2.5 km løper jeg overraskende lett forbi Anna, adios sier skoene og kjører forbi. Jeg trodde kanskje hun hang på, men oppdager senere at det gjør hun ikke. Skoene vil ha mer, og de "suser" forbi den ene løperen etter den andre. Det er lenge siden jeg har hatt sånn flyt, ikke en eneste en kom forbi meg. Etter kanskje 5-6 kilometer var plutselig den andre Anna på min høyre side. *What?* tenker jeg, hva skjedde nå? Adios sier skoene.
En publikummer roper at det bare er tre kilometer igjen, og jeg har lyst til å stoppe for å fortelle at tre kilometer faktisk er temmelig mye. Det er 3000 meter og enda flere millimeter. Det er mange, mange skritt og det koster ufattelig mange krefter. Men, jeg løper videre. Eller skoene gjør det, jeg sitter fast oppå de. Flere løpere passeres og ved 7-8 km, det er omtrent der jeg dør i løpet, er det en bra nedoverbakke som jeg lar tyngdekraften styre. Og med det er jammen Marit også passert. Jeg tenker *what?* igjen, og skjønner ingenting. Skoene visker adios. Hjertet mitt visker hjelp.
De siste to kilometerne er som to fødsler på rad, jeg kommer aldri til å komme i mål. Og jeg kommer til å dø. Helt sikkert. Jeg husker ikke stort fra dette partiet, men jeg tror jeg løp sammen med et par mannfolk og at jeg ikke løp forbi flere. Men, jeg har ikke peiling. Jeg begynte å fryse og skjelve, og det er sjeldent et godt tegn når sola steker. Når kilometer ni er passert er jeg bare lettet. Jeg vet at jeg kan greie den siste. Om jeg så må krype. De har hundremetersmarkeringer fra 800 m og inn, takk Janicke. Du reddet livet mitt med de i dag. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk stokket beina riktig disse meterne. Stian påstod jeg kom over mål i bra fart. Det kan jeg ikke tenke meg er sant. Jeg kastet meg ned i asfalten og pustet inn all lufta i Ski sentrum, Røde Kors ilte til og ville redde meg. Men, jeg var ikke død, jeg var bare sliten. Lykkelig sliten. Så deilig å ta seg helt ut!!
Tredjeplass i klassen er heller ikke gærnt. Tidsmessig er det ingen stor tid å skriv hjem om, antakelig ikke den raskeste løypeprofilen men, den var variert og fin likevel.
Andre Campere i aksjon i dagens SkiLøp: Andreas F, Anna B, Astrid, Birgitte og Peer. Fin insats - og nå gleder vi oss å høre fra Nordmarkstraverne som løp i skogen i dag!
Ja, jeg sier det igjen: Hvis det er noen som vet hvordan man gjør en lang historie kort tar jeg gjerne imot tips!
Årsaken til all den her replanlegginga ligger i løpet vi deltok i søndag for en uke siden. Som jeg ikke har gitt et eneste referat fra. Det som skjedde der, huff. Vassfjellet Rundt er liksom et terrengløp, ca 14 km kortløype som jeg løp og ca 18 km som Stian løp. Det er mye stigning og det er grisete. Det er ganske få deltakere, ca 100 tror jeg. (Ca 1000 deltakere totalt, men de fleste går løypa uten tidtaking). De kaller det et fjelløp og de som løper på tid kalles eliteklasssen. Helt ukjente Bjørn Dæhlie har løyperekorden i den lange løypa. Jepp, det er helt riktig for meg å delta i sånne løp!
Katastrofe nr 1: GPS på klokka vil bare ikke fungere. Dette altså ved Trondheims høyeste fjell, der liksom alt av master er oppå. Jaja. Jeg forsøkte i ca ti minutt før start å få kontakt med den, uten hell. Jeg fortsatte å søke dekning mens jeg løp. Men, like før 3 km markeringa ga jeg endelig opp og lot den telle minutter og hjerteslag. Egentlig teller ikke treninga hvis man ikke får registrert kilometerne. Det er skikkelig kjipt, men sånn er reglene. Jeg hadde derfor ikke stort å løpe for.
Til da hadde vi løpt på en relativt enkel grusvei, med beskjeden stigning. Ved 3 km slår bakkene i mot deg, fortsatt er underlaget grus eller i alle fall noe som er relativt fast. Men etter hvert går det over på smalere stier med både stein, røtter, gjørme og ikke minst Trønderfarsotten MYR. Ingenting slår et fraspark i myra. Jo, forresten. Et fraspark i et gjørmehull der det bare sier *svuusssj* når foten forsvinner ned i gjørma, og et nytt svusj når du haler den opp. Det er noe som heter sprut i frasparket. Men det må være noe helt annet. Dette løpet fungerer sånn at man altså klatrer ganske mye oppover, omtrent ved 6 km skiller lang og kort løype lag, og den lange drar videre oppover og oppover helt til de er på toppen. Jeg har bare stått på slalåm ned og tatt skiheisen opp, så jeg skal ikke utbrodere hvordan det er å løpe. Men, jeg kan forestille meg det. Det er stigning på over 550 m, den korte løypa har "bare" 350 m.
Der ved 6 km er det i alle fall en drikkestasjon, og ikke skjønner jeg hva jeg skal med et glass supersterk sportsdrikke på et løp som er "såpass kort" - men det er i alle fall så sterkt at jeg får den helt i vranga. Ikke helt katastrofe, men definitivt ikke optimalt. Jeg harker meg videre oppover, uten noe fres eller inspirasjon. Etter at løypene skilte lag mista jeg de to mennene jeg løp med, og er nå overlatt til meg selv, og myra. Nevnte jeg at jeg er ASFALTLØPER?? SVUSJ. SPLASJ. SPLETT. Det er ikke det at det gjør noe å bli skitten og våt. Etter den tredje feillandinga bryr jeg meg virkelig ikke. Men, jeg bryr meg ikke om tida heller. Jeg er så lei av å lande feil, miste fraspark og rytme at jeg bare småjogger og går litt der det er som verst. Var det konkurranse sa du? Hæ?
Etter den eviglange myra (entall? neppe) kommer det nedoverbakker. Start og mål er tross alt på omtrent samme sted, så det skulle bare mangle. Og bekkene som skal forserers i ulike bredder og dybder kommer. Og gjørmehullene. Og plankene de har lagt over for å? .... jeg vet ikke helt hva som er intensjonen med de, for du kommer i alle fall ikke tørrskodd over. Du risikerer å seile sidelengs og uti en busk, steinur, myr eller noe annet hyggelig. Jeg tok det pent. Hva hadde vel jeg å vinne? Så, kort fortalt (haha) jeg kreket meg til mål, mens turgåerne flyttet seg for meg mens de ropte fram til resten av følge at her kommer det en eliteløper. Jommen sa jeg smør.
Siste femti meter er ok, her kunne jeg gitt jernet og fått pulsen litt opp. Men, her stod barnepassere og barna, og storebror liker å løpe oppløpet sammen med meg. Så, det fikk han lov til. Hva er vel 15-20 sekunder ekstra når du likevel er 10-15 min bak de virkelige eliteløperne? Som forrige gang jeg deltok i dette møkkaløpet ble jeg nr 2 i klassen. Ingen premie - ingen heder og ære. Bare skikkelig mye gjørme.
15-20 minutter senere eller noe slikt kommer også Stian. Jeg skjenket noen tanker til han mens jeg selv løp ned. Visste at han ville være langt mer sliten etter å ha løpt helt opp (og forsåvidt helt ned), og at løypa sikkert også var blitt (om mulig) enda verre. Han kommer i en forrykende fart i en duell som han vinner, med to andre i en ny duell bak. Og jada, han har kjørt relativt tøft nedover, og vært ute på sykkeltur. Usikker på om brillene var hele og med gjørme i både nese og ører. Dette syns storebror var skrekkelig morsomt. Pappa var skikkelig grisete, hahaha. Det ble klasseseier på Stian og han fikk en fin ryggsekk i premie. Men, var det VERDT det?
Neppe. Å kjøre pingle som jeg gjorde ville helt klart vært mye smartere, kanskje ikke så morsomt, men jeg har i alle fall ribbeina intakte og jeg kunne løpe i dag. Jeg er inne på Katastrofe nr 2, den virkelige katastrofen. Etter hvert som dagene har gått etter løpet har han bare fått mer og mer vondt, og i dag hadde han så store problemer at han ikke var i tvil om at løping ikke var en opsjon. Neerste ribben på venstre side er forhåpentligvis "kun" brista. Dette er årsaken til at jeg helt plutselig stilte til start i SkiLøpet i dag. Uten å være påmeldt engang. Ettersom jeg ikke kunne rekke kjønnsskifte innen kl 15 gikk jeg for å få endret på startnummeret.
Hvis det er noen som vet hvordan man gjør en lang historie kort tar jeg gjerne imot tips!
Så, SkiLøpet i dag altså. Jeg silte til start uten et gram oppvarming og planlegging - men dessto mer sjokolade, i bunad og nyskoene som Hege kjøpte med fra over dammen: AdiZero ADIOS. Ikke vet jeg hva som skjedde, jeg har aldri løpt konkurranse med disse skoene før. I alle fall åpnet jeg fornuftig, det var litt seig start med bakker og trang start - skimtet ryggene til 2 x Anna og Marit. Tenkte at jeg burde selvsagt vært der sammen med de, og ikke så defensiv i starten. Men, pytt sann - jeg løper, altså er jeg.
Bilde stjålet på uærlig vis fra Marit, jeg er den oransje greia langt bak Anna og jublende Marit. Dette er ved knappe 1 km kanskje? |
Etter ca 2 km løper vi fra asfalt til grus, og etter hvert ganske smal sti. I noen kilometer veksles det mellom smal sti og litt bredere grusvei. Skikkelig idyllisk og flott, og det er kanskje så mye som tre små gjørmete steder. Jeg skjenker en ørlite tanke tilbake til Vassfjellet, og priser meg lykkelig over disse få, enkle partiene. Etter ca 2.5 km løper jeg overraskende lett forbi Anna, adios sier skoene og kjører forbi. Jeg trodde kanskje hun hang på, men oppdager senere at det gjør hun ikke. Skoene vil ha mer, og de "suser" forbi den ene løperen etter den andre. Det er lenge siden jeg har hatt sånn flyt, ikke en eneste en kom forbi meg. Etter kanskje 5-6 kilometer var plutselig den andre Anna på min høyre side. *What?* tenker jeg, hva skjedde nå? Adios sier skoene.
En publikummer roper at det bare er tre kilometer igjen, og jeg har lyst til å stoppe for å fortelle at tre kilometer faktisk er temmelig mye. Det er 3000 meter og enda flere millimeter. Det er mange, mange skritt og det koster ufattelig mange krefter. Men, jeg løper videre. Eller skoene gjør det, jeg sitter fast oppå de. Flere løpere passeres og ved 7-8 km, det er omtrent der jeg dør i løpet, er det en bra nedoverbakke som jeg lar tyngdekraften styre. Og med det er jammen Marit også passert. Jeg tenker *what?* igjen, og skjønner ingenting. Skoene visker adios. Hjertet mitt visker hjelp.
De siste to kilometerne er som to fødsler på rad, jeg kommer aldri til å komme i mål. Og jeg kommer til å dø. Helt sikkert. Jeg husker ikke stort fra dette partiet, men jeg tror jeg løp sammen med et par mannfolk og at jeg ikke løp forbi flere. Men, jeg har ikke peiling. Jeg begynte å fryse og skjelve, og det er sjeldent et godt tegn når sola steker. Når kilometer ni er passert er jeg bare lettet. Jeg vet at jeg kan greie den siste. Om jeg så må krype. De har hundremetersmarkeringer fra 800 m og inn, takk Janicke. Du reddet livet mitt med de i dag. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk stokket beina riktig disse meterne. Stian påstod jeg kom over mål i bra fart. Det kan jeg ikke tenke meg er sant. Jeg kastet meg ned i asfalten og pustet inn all lufta i Ski sentrum, Røde Kors ilte til og ville redde meg. Men, jeg var ikke død, jeg var bare sliten. Lykkelig sliten. Så deilig å ta seg helt ut!!
Dette har kondis tatt noen meter lenger ned eller er det opp? Mannen bak er nærmere - jeg husker ikke om han løp forbi:-) |
Tredjeplass i klassen er heller ikke gærnt. Tidsmessig er det ingen stor tid å skriv hjem om, antakelig ikke den raskeste løypeprofilen men, den var variert og fin likevel.
Andre Campere i aksjon i dagens SkiLøp: Andreas F, Anna B, Astrid, Birgitte og Peer. Fin insats - og nå gleder vi oss å høre fra Nordmarkstraverne som løp i skogen i dag!
Campere før start. Foto: Oddvar Røsten Rettigheter: Kondis.no |
Ny Camper: Birgitte, bestemte seg for deltakelse kvelden før. Vant klassa si! Fotorettigheter: kondis.no |
Ja, jeg sier det igjen: Hvis det er noen som vet hvordan man gjør en lang historie kort tar jeg gjerne imot tips!
Fantastiske løpsrapporter :D Neinei, ikke kortere!
SvarSlettGratulerer med strålende innsats!
Du skriver så levende, så her trenger ingen forkortninger.
SvarSlettTror at den som satt fast i skoa skal ta litt av æra for bra løp, vi var flere som var døden nær idag. Du klarte å holde balansen på kanten!
Jeg er imponert over hvor mye du husker..... det høres ut som du er helt langt over bristepunktet og likevel kan du gjenfortelle det meste fra løpet! Imponert! Bra levert ;-)
SvarSlettTakk Astrid - bra noen liker de lange rapportene! Da jeg leste ditt kom jeg på at jeg glemte å fortelle om fortvilelsen av å løpe forbi hun som delte ut helt gratis vann til løperne (Som om noen hadde med seg kort eller penger liksom)
SvarSlettAnna: Litt usikker på det der med balansen og dama oppi skoene. Men la gå, siden det er deg.
Silja: Jeg husker jo ca ingenting etter 7-8 km... Skjønner ikke hva du mener i det hele tatt. ;-)
Vassfjelldrittløpet husker jeg imidlertid svært godt, hvert eneste j***la gjørmehull, myr, bekk og kratt.
Dette blogginnlegget krevde lengden du ga det. Fornøyelig lesing. Selv om det handlet mye om smerte.
SvarSlettTakk takk:-) Jeg tror uansett jeg skal ta krasjkurs i historiefortellinger tilrettelagt for 2012
SlettHaha, utrolig morsomt å lese. Jeg har ikke opplevd noen fødsler ennå, men kjente meg veldig igjen i følelsen «nå dør jeg». Takk for fyldig rapport, Siri. Du er bare helt rå!
SvarSlettVi er som katter og har minst ni liv Lise!
SlettYes til langt og detaljrikt.
SvarSlettRegner med at det blir noen år til jeg er klar for Vassfjellet, sannsynligvis aldri, jeg følte sterkt slektskap med deg da du beskrev myr og gjørmehull. Å løpe i myr er ikke bare slitsomt det er dritskummelt, for du vet aldri hvor langt ned foten vil synke.
Skiløpet derimot frister - kanskje allerede i 2020 -)
Godt og se at superwomanspiriten er intakt, selv om jeg ikke så noe tutu på bildene.
(psst jeg har alltid med kort, innbiller meg alltid at jeg kommer til å bryte å trenger taxi til mål)
Haha, men du har aldri tenkt at du trengte kort for å kjøpe drikke på en provisorisk saftstasjon!
SlettTrengte ikke tyll på Ski - stemningen var upåklagelig uten klovnerier:-)
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett