Jakten på det forgjette merket

Det er mange løp i Norge i løpet av en sesong, men få løp betyr så mye for enkelte (les meg ihvertfall!) som Birkebeinerløpet. Jeg vil også (arrester meg gjerne på dette) kalle Birken for Norges beste og mest profesjonelle opplegg, da man føler seg ivaretatt fra påmelding til godt etter målgang - og så får man diplom og pins når man fullfører (bonus for oss som liker en ekstra klapp på skulderen!)

For tredje gang på rad stod jeg lørdag morgen på startstreken til Birkebeinerløpet - og for tredje gang skulle jeg ut i ny løype! Løypa ble lagt om i fjor pga relativt mye nedbør, og dermed måtte de tenke helt nytt i år. Kommer tilbake til dette...

Oppladningen til løpet hadde egentlig vært optimal, med gode treningsøkter de siste ukene, toppet med beinhard intervall i Frognerparken (takk alle Campere som er med å driver opp tempoet!) Videre holdt Maren meg våken i bilen hele veien fra Oslo til Lillehammer, og vi hadde en riktig så flott start på dagen!

Så var det dette med det merket da... Første året jeg løp Birken skulle jeg bare gjennom, og koste med i strålende vær. Sliten, ja - men tiden var ikke så viktig da. I fjor SKULLE jeg ha det fordømte merket, og lå på vippen hele veien, men mot slutten av løypa ville ikke kneet mitt løpe nedover lengre, og jeg kom 61 sekunder for sent. Det skulle vi gjøre noe med i år!

Starten i år var fra Birkebeiner skistadion, og løypa gikk først nesten 6 km oppover (dog mye kuppert) i forholdsvis tungt terreng, det var til tider vått, og mye gress/jord.


Etter 6 km var det en liten dump ned, før man nådde toppen av løypa. Da bar det rett ned til første drikkestasjon, og første mellomtid. Jeg passerte der på ca 44 min, og merketiden for klassen sto oppført som 52min! Jeg dobbeltsjekket med fungsjonærene om det kunne være riktig, og det bekreftet de. Derfor tok jeg det litt roligere de neste 7 km (som var mye grus og traktorsstier - skapt for fart og fin flyt!)


Neste mellomtid kom, og da var jeg plutselig over 1 minutt bak! Negative tanker begynte å surre i bakhodet, skulle jeg nok en gang mislykkes i jakten på målet mitt? Eneste som var mulig da var å bite tenna sammen, senke skuldrene, rette opp brystet (takket være teknikktipsene vi har fått via Campen!) og gi gass. De siste 7 gikk unna som bare det, og endelig hørte jeg speaker gjennom trærne - en fantastisk følelse! Hadde såvidt krefter til en liten sluttspurt inne på stadion, og klokket inn til 1:41.04. Kastet et blikk opp på skjermen på stadion, og der sto det at merketiden for klassen var 1:42! Da ble det jubel og tårer i skjønn forening, sesongens store mål var nådd, og ENDELIG hadde jeg klart merket!

I mål var det god stemning som alltid, og det er lett tilgang på både mat og drikke. Det er lett å få ut baggen sin som man leverte før start, og både det å hente ut diplomet og merket i Håkons Hall etterpå, samt transport tilbake til start hvor bilen stod gikk knirkefritt. Kort fortalt: jeg elsker Birken og alt det står for - har du ikke opplevd det, så meld deg på neste år! Da ryktes det at løpet er 13 juni, så det ikke kræsjer med oppladningen til Oslo Maraton-helgen :)


Kommentarer

  1. Alle gode ting er 3, gratulerer med merket!

    SvarSlett
  2. Så bra at du endelig fikk merket! Kjempebra! :)
    Jeg har aldri deltatt (bor i Rogaland), men hadde veldig lyst til å være med i år. Dessverre kom det litt tett på Stavanger Marathon, som var 2uker før. Men hvis det er sant som du sier, at de har tenkt å legge det til den 13.juni neste år, så kanskje det passer bedre da? ;)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar