Alt i en jafs

Mandagsbakker pleier å bety start fra Bakkekroa på Smestad, rolig jogg til Gressbanen, seks intervaller på fem minutter (MED pause på to minutter mellom hver intervall), og halvveis i mål ved Tryvannstårnet. Så går det bare nedover etter det.

Men ikke i kveld. Siri stilte overraskende opp (hun pleier å sende mannen), og hun liker best å løpe opp til Tryvann i ett drag. Bare løpe, løpe, løpe - ingen pauser. Jeg kastet meg like godt på det friske forslaget hennes, mens de andre ville kjøre det vanlige opplegget. 

Å løpe hele løypa uten stopp var grusomt. Men var det verre enn intervallene? Nei. De siste to bakkene er like jævlige uansett, mener nå jeg. Nå skal det sies at jeg ga på allerede fra start, og endte på et punkt opp med å tenke at i kveld, i kveld skal det altså skje: Jeg skal spy på trening. Heldigvis skjedde det aldri. Jeg kom meg på toppen, bare slått av Olav (selvfølgelig). Mørkt og fint ved tårnet, men umulig å ta et okay bilde: 

Før vi startet på hjemturen, måtte jeg på med refleksvesten. Det begynner å bli veldig mørkt om kveldene nå, pass på så du ikke tråkker over eller tryner over en hund eller en unge eller noe annet skummelt når du trener! Veien nedover mot Smestad lokket fram noen svake smerter i kneet, men regner med at treningsfri dag i morra skal kurere det. Og glasset med sjokolademelk, det har sjelden smakt bedre enn i kveld! 

Kveldens motbakkeløpere: Kåre, Nina, Marius, Siri, Anna, Vemund, Olav, Aysegül, Janis og jeg. Håper jeg ser alle sammen i parken på onsdag!