Helt om dagen, helt om natta

Musikkfest, Leap Oslo og Get Dancy. Det er et hardt liv!

Gårsdagen kan illustreres med et bilde av skoene jeg brukte:
Først var jeg i Sofienbergparken og hørte på et par konserter. Koselig stemning og mumsing av ferske pizzaboller gjorde at tanken på Leap Oslo var ganske fjern. Da en av mine mer avslappa venninner kommenterte «eh, Lise, skal ikke du løpe et løp i dag? Litt av en oppkjøring...», skjønte jeg at jeg burde skrape sammen litt konkurransestemning. Så jeg rusla hjemover, somla bort masse tid på butikken, spiste en fiskeburger en time før løpstart... tja, tok kanskje ikke dette med oppkjøring så veldig seriøst likevel. Hadde ingen rene shorts, CEP-strømpene lå også i skittentøyet og først etter en arkeologisk utgraving i undertøysskuffen klarte jeg å spore opp en trenings-bh. Heia Lise!

Leap Oslo er helt nytt. Løpet er «bare» åtte kilometer (løypa var strengt tatt litt lenger), og det går på kveldstid (klokka 18:00). I tillegg var tanken å samarbeide med Musikkfest Oslo, slik at folk skulle få løpe med musikk langs løypa. 

Jeg stilte til start med Siri, Kåre, Caspar og Astrid fra TC. Hadde glemt å ta pollentablett, så snufsa fælt før start (etter målgang nøys jeg sikkert 20 ganger). Hadde satt meg et mål om å løpe på 40 minutter eller raskere, men var veldig klar over at løypa kunne by på utfordringer: Start på Nydalen, ned til Vulkan, og så OPP igjen. Mye nedover først, så tungt, tungt, tungt på vei tilbake. Ai ai. 

Starten gikk og jeg kjente at beina formelig fløy av gårde opp bakken (ja, vi begynte like godt med en bakke). Noe sa meg at dette kunne gå bra da jeg spratt forbi Siri og tok igjen Kåre i løpet av veldig kort tid. For første gang løp jeg konkurranse med den nye pulsklokka mi, så prøvde å følge med på den. Gjorde mitt beste for å holde litt igjen på vei ned til Vulkan, siden jeg visste at jeg kom til å trenge kreftene til alle bakkene senere. Fant en fyr med lang tights og jakke (!) som jeg klarte å henge på ryggen til. Da jeg passerte drikkestasjonen på Vulkan kjente jeg meg i fin form. Gulpet i meg en slurk veldig sterk sportsdrikk (usj) og løp videre.

Så kom utfordringene. Siri har allerede beskrevet sjokket da vi skjønte vi måtte opp den skikkelig seige motbakken opp mot Hønse-Lovisas hus, og jeg må si jeg ble litt motløs på bunnen der. Men så tenkte jeg tilbake til mandagen, da jeg dro på pinselangtur og klarte å karre meg opp fra Ullevålseter til Skjennungstua. Det er 2,5 kilometer med nesten bare motbakke. Til gjengjeld fikk jeg DEN følelsen; det var helt fantastisk å nå toppen og juble over at jeg klarte det. Så jeg beit tenna sammen og tenkte «det blir ikke verre enn dette i dag. Kom igjen, du SKAL på toppen. Og du går f... ikke!». Mange rundt meg begynte å gå, men jeg løp i veldig lavt tempo og nærmest på tå oppover. Det er nok ikke feil å gå i slike bakker, for man kan risikere å slite seg helt ut hvis man løper, men for meg er det litt psykisk også. Det blir liksom helt feil å gå i konkurranse. Jeg må holde det gående. 
Jan Sverre Asmyr fra Campen tok dette bildet:
På vei oppover. Heldigvis ikke helvetesbakken dette, da så jeg nok ikke ut.
Jeg hadde rett i at helvetesbakken (det må være lov å kalle den det) var den verste bakken, men det ble mye oppover resten av distansen også. Heldigvis klarte jeg å motivere meg framover. Da jeg nærmet meg mål, ble jeg endelig heiet fram av ivrige tilskuere (eller arrangører?) og klarte å presse ut siste rest av krefter. Jeg er enkel sånn, hvis noen heier på meg så løper jeg fortere. Var veldig sliten rett etterpå, men kom meg raskt. Tida 39:38 holdt til en 9. plass i kvinneklassen, inne på topp ti! HURRA!!! 
Blide etter målgang. TC ruler!
Følger Siris trend og lager en pluss- og minusliste ved Leap Oslo: 

Pluss: 
- Noen gidder å tenke nytt og arrangere et annerledes løp
- Lørdag klokka 18 passet meg bra
- Løypa gikk i hyggelige omgivelser 
- Fine t-skjorter 
- Mye vann og sportsdrikk tilgjengelig etter målgang 
- Nok doer 
- Bra vær :-) 


Minus: 
- Ingen musikk langs løypa, skulle det ikke være det? Kjedelig for oss som løp! 
- I overkant enkel nettside, som ikke ga svar på alle spørsmål 
- Ingen garderobe 
- Løypa var veldig tøff, særlig med tanke på at dette skulle være lavterskel. Krevende med mye nedover også 

Også må jeg få si at publikum var helt ufattelig ræva. Pardon my French altså, men hva er vitsen med å bare stå og glo på oss som løper? Si noe, rop noe, vær positiv! Ungene heier, de fortjener ros. Dere voksne: Skjerpings. 
(nå var det nok mange som ikke var klar over at det foregikk et løp, arrangørene burde markedsført bedre, men synes likevel de som først står langs løypa kan heie litt)

Etter løpet dro jeg på Get Dancy på Parkteatret, en eneste lang dansefest med DJ og band. Beina fikk med andre ord kjørt seg bra der og. Godt helga snart er over!

 


Kommentarer

  1. Stolt av deg Lise!

    Nå gir alt og du kaster klærne. For en forvandling:-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar