Sentrumsløpet 2012 er historie. Jeg deltok for andre gang, og kan melde om 100 prosent forbedring! Ikke sånn tidsmessig, men sånn ellers.
I fjor led jeg meg gjennom løpet, og da jeg kom i mål var jeg kjempesliten og dritsur. Da jeg fikk se tida mi, ble jeg misfornøyd også. Ingen god kombo, som du skjønner. Jeg hadde kledd meg helt feil (for mye klær), kroppen hadde ikke lyst til å løpe ei mil med tilskuere, og forventningene til meg sjøl var skyhøye (type «jeg kan sikkert klare en tid på rundt 46 minutter»). Jeg brukte opp alle kreftene mine før jeg var halvveis, og hadde lyst til å bryte underveis. Riktignok slapp alle de negative følelsene taket veldig raskt da jeg kom meg i mål, og i tida etterpå har jeg faktisk tenkt at løpet var hardt, men ok. Men kvelden før begynte jeg å tenke tilbake på hvor slitsomt jeg syntes det var i fjor, og det knyttet seg litt i magen.
I år meldte jeg meg på Sentrumsløpet på selve konkurransedagen. På grunn av mye jobbing og stress i det siste, har tanken på løp virket ganske fjern. Men plutselig fikk jeg lyst! Og det hjalp jo at jeg fikk bruke startnummeret til Anna også. Forventningene mine var svært lave, jeg tenkte mest på at det ville bli en fin dag med mange campere i løypa. TC-ånden kan lokke meg med på mye rart, inkludert Sentrumsløpet!
Lørdag rakk jeg selvfølgelig ikke den felles oppvarminga, men løp ned til byen - noe som funka omtrent like bra. Rett før start var jeg nesten ikke nervøs, jeg hadde bare en litt kriblende følelse i magen. Godfølelsen! Da startskuddet gikk, tenkte jeg «nå skal du bare ha en fin tur». Jeg kjente meg i fin form, men jeg visste også at jeg neppe hadde noe ekstragir denne dagen. Det jeg frykta mest, var å gå helt tom rundt seks, sju eller åtte kilometer. Så jeg løp av gårde i et relativt behagelig tempo, med ordet «kontroll» prenta inn i hodet. Målet var å holde kontrollen, fordele kreftene og ikke gå tom. Hvis jeg i tillegg kunne ha en okay opplevelse, ville det være en topp bonus å innkassere!
Det siste først; jeg koste meg! Det var flott vær, jeg hadde kledd meg riktig i shorts og TC-singlet (samt lekre CEP-strømper) og langs løypa var det mange flinke heiafolk. Takk til alle som ropte og skreik og sørga for at jeg orka litt mer!
I tillegg gikk jeg ikke tom for krefter underveis, og kroppen hang med både ved tre og åtte kilometer. Det hjalp å hele tiden minne meg selv på at jeg ikke måtte svi av alt kruttet på én gang! Dette må sies å være en stor seier for jenta som nesten hver eneste gang hun løper, bruker opp nesten alle kreftene i starten. Hurra!
Må også si gratulerer til alle som løp, dere gjorde en super innsats! Vi er knallgode!
I fjor led jeg meg gjennom løpet, og da jeg kom i mål var jeg kjempesliten og dritsur. Da jeg fikk se tida mi, ble jeg misfornøyd også. Ingen god kombo, som du skjønner. Jeg hadde kledd meg helt feil (for mye klær), kroppen hadde ikke lyst til å løpe ei mil med tilskuere, og forventningene til meg sjøl var skyhøye (type «jeg kan sikkert klare en tid på rundt 46 minutter»). Jeg brukte opp alle kreftene mine før jeg var halvveis, og hadde lyst til å bryte underveis. Riktignok slapp alle de negative følelsene taket veldig raskt da jeg kom meg i mål, og i tida etterpå har jeg faktisk tenkt at løpet var hardt, men ok. Men kvelden før begynte jeg å tenke tilbake på hvor slitsomt jeg syntes det var i fjor, og det knyttet seg litt i magen.
I år meldte jeg meg på Sentrumsløpet på selve konkurransedagen. På grunn av mye jobbing og stress i det siste, har tanken på løp virket ganske fjern. Men plutselig fikk jeg lyst! Og det hjalp jo at jeg fikk bruke startnummeret til Anna også. Forventningene mine var svært lave, jeg tenkte mest på at det ville bli en fin dag med mange campere i løypa. TC-ånden kan lokke meg med på mye rart, inkludert Sentrumsløpet!
Lørdag rakk jeg selvfølgelig ikke den felles oppvarminga, men løp ned til byen - noe som funka omtrent like bra. Rett før start var jeg nesten ikke nervøs, jeg hadde bare en litt kriblende følelse i magen. Godfølelsen! Da startskuddet gikk, tenkte jeg «nå skal du bare ha en fin tur». Jeg kjente meg i fin form, men jeg visste også at jeg neppe hadde noe ekstragir denne dagen. Det jeg frykta mest, var å gå helt tom rundt seks, sju eller åtte kilometer. Så jeg løp av gårde i et relativt behagelig tempo, med ordet «kontroll» prenta inn i hodet. Målet var å holde kontrollen, fordele kreftene og ikke gå tom. Hvis jeg i tillegg kunne ha en okay opplevelse, ville det være en topp bonus å innkassere!
Det siste først; jeg koste meg! Det var flott vær, jeg hadde kledd meg riktig i shorts og TC-singlet (samt lekre CEP-strømper) og langs løypa var det mange flinke heiafolk. Takk til alle som ropte og skreik og sørga for at jeg orka litt mer!
I tillegg gikk jeg ikke tom for krefter underveis, og kroppen hang med både ved tre og åtte kilometer. Det hjalp å hele tiden minne meg selv på at jeg ikke måtte svi av alt kruttet på én gang! Dette må sies å være en stor seier for jenta som nesten hver eneste gang hun løper, bruker opp nesten alle kreftene i starten. Hurra!
Må også si gratulerer til alle som løp, dere gjorde en super innsats! Vi er knallgode!
Kommentarer
Legg inn en kommentar