Dørstokker og belønning!

Mandag kveld er normalt løpekveld for meg, men i går var jeg faktisk litt tung i beina og utrolig svak i viljen. Det hadde vært en slitsom dag med vesla, som knapt ville sove noe særlig i strekk, og en mamma som har altfor mange planer for hva hun ønsker å gjøre i løpet av en dag. Å ta av og på dører for å flytte på en seng er faktisk ganske tungt og vanskelig helt alene. Å lage middag med en sutrende baby og masete treåring likeså. Så, da det endelig var klart for legging av barna sovnet jeg likesågodt i senga sammen med vesla, helt utslitt. Da jeg våknet en time senere hadde jeg mest lyst til å bare bli liggende under dyna:-) Men, tanken på at det er nå du har sjansen og du føler deg mye bedre med det samme du er i gang - fikk meg over i løpeklær. Da jeg var påkledd og klar, våknet hun selvsagt og trengte en smokk (les: meg) for å sove videre. Hvor nær tror du jeg var å kapitulere og gi meg over til senga da? 


Veldig nær, men jeg gjorde ikke det - jeg tenkte, "la henne våkne så får mannen bysse heller. Du trenger en time for deg selv!" og, det var helt sant, jeg trengte det. Og, hun våkna ikke:-)


Det ble en regnfull løpetur i mørket, men det var veldig godt å komme seg ut. Bena fløy ikke akkurat av sted, men de gikk av seg selv. Mannen spurte før jeg dro hvor jeg skulle, og jeg hadde ikke peiling. Jeg ville dra dit beina førte meg, en fot foran den andre og veien blir til mens jeg løper. Frihet! Ønsket å styre unna de verste bakkene, men utover det var jeg åpen både for distanse og retning. Det ble en tur over Slemdal og Hovseter, så det ble litt bakker - men langt unna Besserud nivå.

Jeg hadde musikk på øret, noe jeg har veldig sjeldent - og det er alltid litt deilig å ha det siden det er så uvanlig for meg. (Men, jeg syns det er alt for mye styr å gjøre hver gang, dessuten passer det heller ikke alltid). Slik blir turen liksom noe annet enn trening. Det var en fin miks av litt rolige låter som kom, og det passet veldig bra i går. 


På Hovseter etter ca 7 km stoppet jeg og dro innom ICA for å kjøpe noen batterier til en babyleke. Siden jeg har vært konstant sulten siden lørdag følte jeg for å kjøpe noe hurtig energi. Røsket med meg en pose cashewnøtter og en twix, men jeg hadde bare med meg en hundrelapp, og totalsummen i kassa endte på 107... Og her er det definitive beviset på at jeg er alt for selvoppofrende: Jeg droppet twix sjokoladen!!!!!!


To skiver hjemmbakt brød med honning, en bit 70% kakao sjokoalde (som ikke egentlig er sjokolade, men kun for å lure kroppen min) og en neve nøtter. Det var kvelden sin det!


 

Kommentarer

  1. Siri, jeg bare - WOW. Jeg finner ikke noe bedre ord.

    SvarSlett
  2. Godt at du overvant dørstokkmila, den kan være tung, den!
    Jeg hadde uendelig mye på programmet i går jeg også, men fikk rotet meg ned på SATS så sent som 20.45. Jeg og mølla viste seg ikke å være venner, så det ble kort løping og mye styrke. Det er viktig å følge kroppen sin! Og 70 prosent sjokolade er sunt, det har jeg lest i Dagbladet.

    SvarSlett
  3. Batterier til babyleke < Twix.

    Siri, da.

    SvarSlett
  4. 20:45 sen start ja Gøril - men av og til går bare klokka altfor fort!
    Tommelen opp for oss begge!

    Lise M: Jeg skjønner godt at du er skuffa over meg. Spiser Sjokolade terapi kjeks med belgisk sjokolade nå. For å veie opp!

    Mari: WOW er et bra ord det:-)
    Gårsdagens økt bare beviser det jeg alltid sier, det er alltid mye bedre med trening når man bare er i gang.

    SvarSlett
  5. Flink jente ;)

    Og jeg er selvfølgelig veldig imponert over at du dro deg ut på trening. Innsatsen din ble bare noe overskygget av sjokoladesynden din.

    Ses i morra!

    SvarSlett
  6. Et tegn på at jeg snart er i bestemoralder er at jeg synes det høres så kooooselig ut med sovende babyer og varme dyner.
    - men kanskje det er når våkne babys og legoklosser har samme effekt at jeg burde bli bekymret?

    Applaus for viljestyrken!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar