Og de første de siste. Eller hvordan var det?
Det er lenge siden jeg har ledd så mye på et løp som jeg gjorde i går. Ekebergsprinten var beinhardt mens det sto på, men etterpå ble det ganske komisk. Bare se her:
På forhånd hadde Siri annonsert en duell mot Heming og SRM-gjengen, der det var om å gjøre å melde på flere TC-lag enn SRM-lag. Jeg tror de fleste fra TC meldte seg på for moro skyld, og folk kom slentrende til Ekebergsletta en gang mellom 12.00 og 12.30 (løpet startet klokka 13). Cecilie og jeg skulle løpe på lag, mens Anna og Christopher, Maria og Oddbjørn, Thomas og Ingrid, og Jacob og Synne stilte på TC-lag sammen. Siri deltok i fjor og løp med Heming også i år. Cecilie og jeg løp gjennom løypa en gang, og jeg kjente at det knyttet seg bittelitt i magen. Hva hadde jeg egentlig sagt ja til? Løypa er omtrent 1 kilometer lang, og store deler av den går over gressletter. Litt skog og litt gjørme, litt opp og litt ned. Løypa var med andre ord ikke den enkleste å holde sprinttempo gjennom.
Starten gikk, og Cecilie fløy av gårde. Runden på 1 kilometer løpes seks ganger, så det blir tre runder på hver. Vi skulle bare løpe én runde av gangen, så det ble en god pause mellom hver økt. Men det var fælt å stå der og vente! De aller raskeste kom farende tilbake etter få minutter, så kom de vanlig dødelige halsende bak. Cecilie og jeg fikk veksla på en ganske elegant måte, og jeg satte av sted. Begynte selvfølgelig altfor hardt, og måtte roe ned rimelig kjapt. Klarte å henge på ryggen til Siri hele første runde, og sendte Cecilie ut på runde to.
Så sto jeg der da, og venta på at lagkameraten min skulle komme tilbake. Og jeg var døden nær! Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare å samle krefter til ikke bare én, men TO runder til. Drakk litt vann, men det hjalp ikke særlig mye. Prøvde å heie på alle jeg så, som en slags avledningsmanøver for kroppen som gruet seg så fælt, men klarte ikke slutte å tenke på de seige rundene som gjensto. Cecilie kom rundt svingen og i god fart mot vekslingsområdet, og jeg stålsatte meg. Ok, nå gjelder det.
Jeg løp en runde til, og tenkte hele tiden på hvor sliten jeg var. Dårlig strategi! Så den siste runden begynte jeg å telle baklengs, et gammelt triks i ludo for å distrahere tankene vekk fra smerten og andpustheten. Siri hadde jeg gitt opp å følge for to runder siden, jeg hadde ikke noe ekstra gir denne dagen. Underlaget stjal alle kreftene, og ga ingenting gratis. Da jeg løp i mål etter den tredje runden, takket jeg øvre makter for at jeg var ferdig. Vondt, vondt, vondt!
Men, heldigvis, smerte er relativt og som regel kortvarig. Etter et glass saft og et herlig stykke sjokladekake bakt av Anna, var jeg mer enn ovenpå igjen. Og da resultatlista med mitt lag tredje sist (ikke nest sist, slik jeg lenge trodde - juhu!) ble hengt opp, lo jeg godt. Vi kom så langt ned på lista at de måtte henge opp et ekstra A4-ark for å få oss med!
Misforstå meg rett: Det er ingen skam å havne nederst i et sånt løp! Nivået på Ekebergsprinten var veldig høyt, det var noen skikkelig sprekinger som deltok. Jada, jeg er også sprek, men ikke så sprek. Til og med Siri, med sin fantastiske innsats på KK-mila, måtte se seg slått av opptil flere lag. Det er bare å legge seg i hardtrening til neste år ;-)
Så måtte Anna, Cecilie, Christopher og jeg løpe til bussen også. Takk for en morsom økt til dere jeg ikke fikk sagt ha det til!
PS: TC tapte den duellen mot SRM. Men neste år tar vi dem!
PS2: Les reportasje om løpet på Kondis også (mange bra bilder!).
Det er lenge siden jeg har ledd så mye på et løp som jeg gjorde i går. Ekebergsprinten var beinhardt mens det sto på, men etterpå ble det ganske komisk. Bare se her:
På forhånd hadde Siri annonsert en duell mot Heming og SRM-gjengen, der det var om å gjøre å melde på flere TC-lag enn SRM-lag. Jeg tror de fleste fra TC meldte seg på for moro skyld, og folk kom slentrende til Ekebergsletta en gang mellom 12.00 og 12.30 (løpet startet klokka 13). Cecilie og jeg skulle løpe på lag, mens Anna og Christopher, Maria og Oddbjørn, Thomas og Ingrid, og Jacob og Synne stilte på TC-lag sammen. Siri deltok i fjor og løp med Heming også i år. Cecilie og jeg løp gjennom løypa en gang, og jeg kjente at det knyttet seg bittelitt i magen. Hva hadde jeg egentlig sagt ja til? Løypa er omtrent 1 kilometer lang, og store deler av den går over gressletter. Litt skog og litt gjørme, litt opp og litt ned. Løypa var med andre ord ikke den enkleste å holde sprinttempo gjennom.
Starten gikk, og Cecilie fløy av gårde. Runden på 1 kilometer løpes seks ganger, så det blir tre runder på hver. Vi skulle bare løpe én runde av gangen, så det ble en god pause mellom hver økt. Men det var fælt å stå der og vente! De aller raskeste kom farende tilbake etter få minutter, så kom de vanlig dødelige halsende bak. Cecilie og jeg fikk veksla på en ganske elegant måte, og jeg satte av sted. Begynte selvfølgelig altfor hardt, og måtte roe ned rimelig kjapt. Klarte å henge på ryggen til Siri hele første runde, og sendte Cecilie ut på runde to.
Så sto jeg der da, og venta på at lagkameraten min skulle komme tilbake. Og jeg var døden nær! Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle klare å samle krefter til ikke bare én, men TO runder til. Drakk litt vann, men det hjalp ikke særlig mye. Prøvde å heie på alle jeg så, som en slags avledningsmanøver for kroppen som gruet seg så fælt, men klarte ikke slutte å tenke på de seige rundene som gjensto. Cecilie kom rundt svingen og i god fart mot vekslingsområdet, og jeg stålsatte meg. Ok, nå gjelder det.
Jeg løp en runde til, og tenkte hele tiden på hvor sliten jeg var. Dårlig strategi! Så den siste runden begynte jeg å telle baklengs, et gammelt triks i ludo for å distrahere tankene vekk fra smerten og andpustheten. Siri hadde jeg gitt opp å følge for to runder siden, jeg hadde ikke noe ekstra gir denne dagen. Underlaget stjal alle kreftene, og ga ingenting gratis. Da jeg løp i mål etter den tredje runden, takket jeg øvre makter for at jeg var ferdig. Vondt, vondt, vondt!
Men, heldigvis, smerte er relativt og som regel kortvarig. Etter et glass saft og et herlig stykke sjokladekake bakt av Anna, var jeg mer enn ovenpå igjen. Og da resultatlista med mitt lag tredje sist (ikke nest sist, slik jeg lenge trodde - juhu!) ble hengt opp, lo jeg godt. Vi kom så langt ned på lista at de måtte henge opp et ekstra A4-ark for å få oss med!
Misforstå meg rett: Det er ingen skam å havne nederst i et sånt løp! Nivået på Ekebergsprinten var veldig høyt, det var noen skikkelig sprekinger som deltok. Jada, jeg er også sprek, men ikke så sprek. Til og med Siri, med sin fantastiske innsats på KK-mila, måtte se seg slått av opptil flere lag. Det er bare å legge seg i hardtrening til neste år ;-)
Så måtte Anna, Cecilie, Christopher og jeg løpe til bussen også. Takk for en morsom økt til dere jeg ikke fikk sagt ha det til!
PS: TC tapte den duellen mot SRM. Men neste år tar vi dem!
PS2: Les reportasje om løpet på Kondis også (mange bra bilder!).
Kommentarer
Legg inn en kommentar