Her er tre av sju @Treningscampere med 21 kilometer i beina. Glade, fornøyde og litt stolte av seg selv etter fullført Nordmarka halvmaraton.
Det er litt rart med forventninger til seg selv og løpet i forhold til hvordan virkeligheten var. Da jeg meldte meg på, så tenkte jeg at jeg skulle ta en rolig tur i skogen. Men før start kjente jeg på nervøsitet. Ville jeg klare det? På hvilken tid? Hvordan ville beina være? Når ville det si stopp?
Med en herlig gjeng med mye forskjellig erfaring manglet det ikke på råd. De fikk jeg jo god tid til å tenke på underveis. Plutselig gikk startsskuddet og vi var i gang. De raskeste (Torbjørn, Vemund, Marianne og Kristine) forsvant langt foran i første bakken. Heldigvis klarte jeg å se ryggen til Lise Marit når det dro seg til i bakkene, og jeg visste at Astrid ikke var langt bak. Det ble bratt og brattere, pulsen gikk opp, og jeg tenkte på Hannes råd fra camp tidligere i vår: Ned med skuldrene, pust med magen og se langt fram. Så fikk vi betalt for slitet opp 150 høydemeter. I 1,5 km bar det rett utfor. Hvordan utnytte nedoverbakkene best? Løp dem!
Så rundet vi ca 11 km og begynte på siste mila. Der kom brattbakken, mye brattere enn noen av de tidlige bakkene. Beina var som bly, men vi måtte jo bare opp. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle gå om jeg ikke måtte. Så jeg løp videre i sneglefart.
Og plutselig kom jeg på at vi var på tur i skogen, at det gikk an å se seg rundt, og at det egentlig var ganske herlig.
Ved 16 km begynte jeg faktisk å smile. Beina var møre, men ikke utslitt, veien fram til mål var overkommelig- jeg skjønte at det ville gå. Så da var det bare å holde helt inn. Og det gikk som en drøm.
Rett bak målseglet sto Lise Marit. Så kom Astrid i full fart og ble ropt over mål.
Vi klarte det! Kanskje gjør vi det igjen også?
Resten av gjengen hadde løpt så raskt at de var reist, men regner med at de koste seg på tur i skogen, de også.
Gøril
Det er litt rart med forventninger til seg selv og løpet i forhold til hvordan virkeligheten var. Da jeg meldte meg på, så tenkte jeg at jeg skulle ta en rolig tur i skogen. Men før start kjente jeg på nervøsitet. Ville jeg klare det? På hvilken tid? Hvordan ville beina være? Når ville det si stopp?
Med en herlig gjeng med mye forskjellig erfaring manglet det ikke på råd. De fikk jeg jo god tid til å tenke på underveis. Plutselig gikk startsskuddet og vi var i gang. De raskeste (Torbjørn, Vemund, Marianne og Kristine) forsvant langt foran i første bakken. Heldigvis klarte jeg å se ryggen til Lise Marit når det dro seg til i bakkene, og jeg visste at Astrid ikke var langt bak. Det ble bratt og brattere, pulsen gikk opp, og jeg tenkte på Hannes råd fra camp tidligere i vår: Ned med skuldrene, pust med magen og se langt fram. Så fikk vi betalt for slitet opp 150 høydemeter. I 1,5 km bar det rett utfor. Hvordan utnytte nedoverbakkene best? Løp dem!
Så rundet vi ca 11 km og begynte på siste mila. Der kom brattbakken, mye brattere enn noen av de tidlige bakkene. Beina var som bly, men vi måtte jo bare opp. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle gå om jeg ikke måtte. Så jeg løp videre i sneglefart.
Og plutselig kom jeg på at vi var på tur i skogen, at det gikk an å se seg rundt, og at det egentlig var ganske herlig.
Ved 16 km begynte jeg faktisk å smile. Beina var møre, men ikke utslitt, veien fram til mål var overkommelig- jeg skjønte at det ville gå. Så da var det bare å holde helt inn. Og det gikk som en drøm.
Rett bak målseglet sto Lise Marit. Så kom Astrid i full fart og ble ropt over mål.
Vi klarte det! Kanskje gjør vi det igjen også?
Resten av gjengen hadde løpt så raskt at de var reist, men regner med at de koste seg på tur i skogen, de også.
Gøril
Det gjorde de :D Bra jobba Gøril - og alle dere andre! Heldigvis bare et år til neste gang :)
SvarSlettGratulerer - jeg er veldig imponert! :)
SvarSlettTusen takk for veldig hyggelig selskap i dag, det var moro! :)
SvarSlettGratulerer til alle! Veldig bra løp. Frister til gjentakelse!
SvarSlettJa, dette må vi gjøre igjen. Takk for turen!
SvarSlettVeldig god måte å starte lørdagen på - som deretter ble avsluttet med mye god mat og sjokolade :-D
SvarSlettJeg vil gjerne være med neste år! Vi var superflinke alle sammen!