Savn!

Jeg er omtrent halvveis nå, det betyr at det er omtrent fire måneder siden jeg løp skikkelig og at det er mer enn fire måneder til jeg kan gjøre det igjen. Det føles uendelig lenge til mai nå, og jeg minnes med gru hvor størrelse hval jeg følte meg på slutten sist. 

Jeg har bare lyst til å løpe langt, løpe fort, presse pulsen opp - gi alt. Jeg savner det å løpe og bare tenke på meg selv eller det som faller inn i hodet mitt, være fri. Kjenne kroppen fungerer og at det flyter, gi litt ekstra gass eller litt mindre, bare løpe - ingenting annet.  Kilometer for kilometer, asfalt så langt øyet rekker. Presse kilometertiden bittelitt ned fra forrige kilometerpassering, i konkurranser. Guuud som jeg savner å gi alt i konkurranser!!

Stockholm Marathon...Mimre, mimre, mimre. Et herlig øyeblikk i 2010




Nå om dagen ligger jeg mest på sofaen, sløver og  surfer, oftest i halvsvime. Med dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener eller gjør noe mer positivt. Er tiltaksløs og sliten etter jobbing. Jeg har 140 dager igjen til termin, 3.360 timer - eller 201.600 minutter. 19-20 uker. 4,5 måneder. Vel et kvart år. Jeg tror nok jeg kan komme til å gå på veggen. Alle snakker om fødselsdepresjon og barselblues, altså etter fødsel. Ingen snakker om graviditetsdepresjoner. Plis, si at du har hørt om det før...


Bekkenet mitt tåler trening dårligere denne gangen. Forrige gang trente jeg til dagen jeg ble innlagt, og var tilbake to uker etterpå (ikke løping da). Håpte å kunne gjøre det også denne gangen. Men, nå har jeg vondt etter 30 min gåtur. Bislettreninga for en uke siden var ikke bra, ikke bra at all. Tempoet var 5:30-5:45 ish... Jeg tror morgendagens Camp i parken blir min siste løpetur på veldig, veldig lenge. Jeg vet at tiden går fort, men akkurat nå føles det ikke sånn i det hele tatt. Den snegler seg avsted.


Så kjære treningsvenner, i morgen er det vel gravøl i parken. Jeg "løper" i sort... Håper jeg ikke begynner å sippe!

Kommentarer

  1. Jeg føler med deg Siri... Og kommer til å savne deg på intervallene! Jeg kan dessverre ikke komme i morgen, ellers skulle jeg løpt i sort sammen med deg :-)

    (Men jeg er sikker på at tiden kommer til å gå mye fortere enn du frykter!)

    SvarSlett
  2. Hei,
    Jeg skjønner veldig, veldig godt hvordan du har det. Jeg fikk barn nummer tre i mai i år, og var vel omtrent der du er nå på denne tiden i fjor. Bekkenent mitt godtok løping til uke 22. Etter det ble det bare styrketrening. Jeg savnet sånn å løpe at jeg nesten ble mannevond hver gang samboeren min kom blid hjem fra løpetur. For ikke å snakke om da våren kom og "alle" løp lett forbi mens jeg vagget omkring med verdens største mage. Nå er babyen min sju måneder, og jeg har brukt høsten til å trene meg opp igjen, et møysommelig arbeid. Hadde en beintøff fødsel denne gangen, så jeg måtte ta det ROLIG i starten. Nå løper jeg uansett igjen. Har logget fire økter i uka i femten uker og nesten glemt hvodan det var forrige vinter og vår. Jeg har fortsatt et godt stykke igjen til målformen min, men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg løper, det er det viktigste. Så lykke, lykke til! Før du vet ordet av det er du ute og løper igjen :-)

    Med hilsen Laila
    (som du ikke kjenner, men som leser bloggen fast)

    SvarSlett
  3. Åå som jeg kjenner meg igjen i det du skriver Siri (og Laila også). Inni den forvokste kroppen bor det jo fortsatt et fartsfantom, som vil og vil, men får det ikke til! Og en ting er det manglende energien, den kan man jo trosse. Men et vondt bekken, det tuller man ikke med!Man skal jo tross alt leve(trene) etter fødselen også.
    Min redning ble alternativ trening (styrke, yoga, ellipse) og en mann som skjønte å holde kjeft om sine egne løpeturer.
    Om det er noen trøst, tenk på at kroppen din nå gjør verdens mest fantastiske jobb! Et svangerskap er noe du ikke opplever mange ganger.Maraton kan du løpe så og si resten av livet. Og apropos svangerskap og maraton, nå er du kanskje akkurat i den vanskelige og tunge noen-og-30-km-stedet. Men du kommer deg videre og vet at hvis du nå ikke gir deg, så kan du snart passere målstreken og heve armene over hodet i seiersrus! Med verdens beste og vakreste medalje i armene.

    SvarSlett
  4. Hvis du i første graviditet løp til dagen du ble innlagt (som du skriver) så blir jo kontrastene veldig store når du nå kanskje må kaste inn håndkle midtveis. Det er klart at du da automatisk (om du vil eller ikke) sammenligner med første gang og dermed blir litt "snurt"/deppa fordi du nå opplever at kroppen skriker "NEI".....

    Selv om 9 mnd er relativt kort tid i et helt liv så vet jeg av erfaring at det kan fortone seg som en uendelig evighet ....... livet settes på vent og tålmodigheten settes på en enda større prøve!

    Om man er priviligert og kan trene i svangerskapet eller man er uheldig og ikke får trent i svangerskapet: det viktigste er uansett at du kommer tilbake, så vær fornuftig! Og jeg vet at du er fornuftig Siri så jeg vet at jeg ikke trenger å si disse tingene her men jeg gjør det nå likevel;-)

    Hang in there og ta vare på helsa, det kommer en tid etterpå hvor du atter kan RULE igjen :-) Gjør det du klarer og vær fornøyd og stolt av deg selv uansett!!

    SvarSlett
  5. Tusen takk for gode og oppmuntrende ord! Jeg er litt nede nå, trenignsmotivasjon er liksom to helt ulike ting med og uten løping. Jeg trenger nok litt mer action i hverdagen også, de siste dagene nå har vært rolige (det er jo tross alt jul) - det gir meg litt for god tid til å tenke. Når hverdagen kaller på mandag for alvor, håper jeg de tunge tankene forsvinner...

    Laila: Hyggelig at du hilser på - takk for fine ord. Det er en trøst, selv om jeg liksom ikke tror på det.

    Silja: Nei, jeg kunne nok ikke løpe til samme dag, men trene. Jeg hadde fast vane med treningsstudio sist gang, det mangler totalt nå. Veldig høy dørstokk dit...

    SvarSlett
  6. Føler med deg, men dette er selvvalgt vettu.. ;o)
    Vi er her når du kommer tilbake - tiden går fort!
    Godt nytt år Siri og takk for all moro i året som gikk!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar