Siden jeg har vært hjemme alene med toåringen har jeg vært litt stuck hjemme. Vi har selvsagt vært ute på tur, så jeg har fått rørt meg - men joggevogna har ikke vært rørt. Er litt dau i kroppen om dagen, slapp og hodepine som kommer og går. Da Stian endelig kom hjem i dag fikk jeg sparka meg selv ut av sofaen (som jeg lå og halvsov i midt på dagen!).
Med elefantens grasiøse bevegelser kom jeg meg etterhvert inn i treningstøy og løpesko, og ut døra. Det kostet med sånn ca tusen kalorier, hvert fall mentalt. De første skrittene var grusomme. Det verket og skrek overalt. Au, au, au. Hvorfor vurderte jeg ikke heller senga??
OK, la oss bare ta en kort og rolig tur i en halvtime da Siri, du trenger det - det gjør godt for kroppen din etterpå. Greide å overbevise meg selv og motstod fristelsen til å snu i første sving. Løp på grus ned mot Harbitz allé eller noe i den duren. Etter fem minutter med mer eller mindre pinefulle steg, i meget rolig tempo, begynte det imidlertid (heldigvis) å løsne.
Jeg løp litt på måfå langs trikkeskinnene til linje 13 vestover mot Bestum, og havnet etter hvert oppe på Ring 3. Da hadde jeg løpt i et kvarter, og syns det var helt latterlig om jeg skulle løpe en kort tur på bare tredve minutter. Jeg bestemte meg for å løpe bort til Vækerøveien og opp til Røa. Det er en tøff bakke opp, ikke skikkelig bratt eller noe - bare seig. Det passet imidlertid veldig godt, jeg tok det bare rolig og pent oppover, og var egentlig ikke sliten da jeg passert Røa og tok til høyre ned Sørkedalsveien. Vurderte å løpe grønt ned Mærradalen, men kom fram til at turen da ble for kort...
Jeg tror jeg bare kunne fortsatt og fortsatt i dag, det var bare en av de dagene hvor alt kjennes grusomt i begynnelsen - men hvor det så bare faller på plass underveis. Klart har det mye å si at jeg tok det rolig, det gir jo en bedre følelse å ikke ha puls på 80-90% av maks;-)
På vei ned Sørkedalsveien møtte jeg forresten Pål fra Campen, som skulle opp til Røa. Lette fine steg opp bakkene!
Det ble en time på meg, første gang på lenge med meg og asfalten. Digg! Opptur:-)
Med elefantens grasiøse bevegelser kom jeg meg etterhvert inn i treningstøy og løpesko, og ut døra. Det kostet med sånn ca tusen kalorier, hvert fall mentalt. De første skrittene var grusomme. Det verket og skrek overalt. Au, au, au. Hvorfor vurderte jeg ikke heller senga??
OK, la oss bare ta en kort og rolig tur i en halvtime da Siri, du trenger det - det gjør godt for kroppen din etterpå. Greide å overbevise meg selv og motstod fristelsen til å snu i første sving. Løp på grus ned mot Harbitz allé eller noe i den duren. Etter fem minutter med mer eller mindre pinefulle steg, i meget rolig tempo, begynte det imidlertid (heldigvis) å løsne.
Jeg løp litt på måfå langs trikkeskinnene til linje 13 vestover mot Bestum, og havnet etter hvert oppe på Ring 3. Da hadde jeg løpt i et kvarter, og syns det var helt latterlig om jeg skulle løpe en kort tur på bare tredve minutter. Jeg bestemte meg for å løpe bort til Vækerøveien og opp til Røa. Det er en tøff bakke opp, ikke skikkelig bratt eller noe - bare seig. Det passet imidlertid veldig godt, jeg tok det bare rolig og pent oppover, og var egentlig ikke sliten da jeg passert Røa og tok til høyre ned Sørkedalsveien. Vurderte å løpe grønt ned Mærradalen, men kom fram til at turen da ble for kort...
Jeg tror jeg bare kunne fortsatt og fortsatt i dag, det var bare en av de dagene hvor alt kjennes grusomt i begynnelsen - men hvor det så bare faller på plass underveis. Klart har det mye å si at jeg tok det rolig, det gir jo en bedre følelse å ikke ha puls på 80-90% av maks;-)
På vei ned Sørkedalsveien møtte jeg forresten Pål fra Campen, som skulle opp til Røa. Lette fine steg opp bakkene!
Det ble en time på meg, første gang på lenge med meg og asfalten. Digg! Opptur:-)
Kommentarer
Legg inn en kommentar