Stockholm Marathon 05.06.2010 - 3:44:10

Hvor skal man starte en slik historie? Med begynnelsen? Vel, da er det fare for at dette blir langt, fryktelig langt.


Begynnelsen er nemlig 3 år tilbake i tid, da jeg debuterte på distansen i København. Skadet, uten nok mengdetrening pga ovennevnte grunn og forkjølet på løpsdagen. Jeg greide målet mitt den gangen, og jeg sa "aldri mer maraton" da jeg var i mål og noen uker etterpå. Men så begynte tankene på hvor mye som gikk galt, og det jeg altså ikke hadde fått ut. Så ble det graviditet og fødsel, måneder og år forsvant hen. I høst begynte jeg å føle at formen var tilbake igjen, og i april da jeg løp to halvmaraton på samme uke følte jeg meg helt klar for å prøve meg på maraton nummer to. Og, omtrent samtidig la kondis ut noen restplasser på kondisbussen med startplass og mulighet for seeding basert på halvmaratontiden. (Løpet var fulltegnet før nyttår). Slik ble det Stockholm Marathon på meg.  

Er du lei? Jeg skal begynne på løpet nå, dere kjenner jo godt til mine forberedelser; det meste gikk veldig fint, mitt eneste store problem var en kranglete lårmuskel. Den ble tapet med kinotape av Hanne Lyngstads samboer Bjørnar. Jeg var veldig usikker på hvordan dette ville gå. Men, hvem trenger uansett å ha beina i orden før 42,195 km?


Været, man må ALLTID snakke om været. Jeg ønsker meg stort sett alltid før løp 15 grader, overskyet gjerne også noe regn i luften, men bare litt. Dette kan man selvsagt ikke bestille, spesielt ikke i juni. Det har vært varmt under Stockholm maraton tidligere, så også i år, men kun 17-18 grader, og lettskyet, pent vær som det kalles på metspråket (som jeg slett ikke behersker tiltross for at jeg både har studert statistikk og matematikk, og altså heter Siri).


Adelheid og jeg lå på en båt ved Søder og dormet i bølgene, vi tok en sen og rolig start på dagen. Løpet begynner ikke før kl 14:00. Vi hadde spist frokost ca kl 10, hvilket er langt på dag for oss begge to til vanlig. Håret mitt ble pyntet i nasjonalfargene, og vi fikk begge en sløyfe på oversiden av startnummeret, for å vise at vi var norske. Alt utstyret kom etterhvert på sin rette plass og vi gikk til t-banestasjonen og tok linje 14 til Stadion. Der var det et par andre løpere også, ca 15.000 stk. Vi fikk levert fra oss bagasjen, stått litt i dokø og smakte på stemningen. Den var anspent, både her og der. Jeg tenkte på smertene i København, og på sola som varmet. Jeg tenkte på låret mitt, hvor langt ville jeg komme på ferden før det kollapset og sa takk og farvel? 


Jeg gikk etterhvert mot starten for pulje D som jeg skulle løpe i, mens Adelheid var seedet i en bedre pulje og gikk til C. Lykkeønskninger ble selvsagt utvekslet, begge veier - helt oppriktig! Nervene steg. Jeg så at det var en endeløs kø for pulje D-F, og ble enda mer nervøs - men den løste seg opp og jeg kom meg fram til starten. Jeg kom meg også faktisk frem til ballongen med 3:45. Alt vel!! Minuttene tikker sakte avsted fra ti på to til to, startskuddet går og etterhvert begyner folkemengden å røre på seg. Det tar mindre enn to minutter før jeg er i gang, det er kjapt. Gatene er brede og tar unna store mengder med løpere, jeg åpner pent og forsiktig. Første kilometermarkeringen ser jeg aldri, det er for trangt. Men før jeg ser kilometer nummer to har jeg mistet svampen min. Rakk aldri si adjø og takk for følget, den bare fløy avsted uten tanke for min kropp som ville trenge litt væting utover i løpet. Forbasket selvsentrert svamp.


Kilometerne løper avsted, plutselig er det 5 km passering og jeg trykker på lap-knappen min og 26 blank lyser mot meg, 40 sekund raskere enn det jeg må ha som gjennomsnitt for å greie 3:45. Flott, jeg føler meg veldig bra, har ingen smerter jeg ikke kan holde ut og pulsen er fin. Kilometerne flyr igjen forbi, det føles helt utrolig lett, de neste 5 går unna på 26:04, da har jeg 80 sekunder å gå på til senere. Alt er fint, ingen store smerter. Siri smiler, vinker til de som spiller musikk og bare NYTER festen. Det er selvsagt ikke null smerte, men det er små smerter:-) De neste fem fram til 15 går også veldig fint, jeg tror det var rundt her jeg fikk litt over middels vondt i knærne, men det forsvant heldigvis igjen ganske fort og kom ikke tilbake. Min tredje femmer går på 26:08, og jeg vinner altså stadig sekunder - som jeg vet kan renne ut i andre enden. 

Ved ca 15 km har vi løpt det første varvet, og skal ta fatt på det lange varvet over Djurgården. Der står luften litt stille og det er også lite skygge å finne, det blir altså litt tyngre - det er også noen bakker der ute som jeg ikke var helt forberedt på (jeg må innrømme at jeg ikke har studert løypa i detalj). I tillegg er dette den eneste delen av løypa hvor det er lite publikum, men det er likevel langt over "Oslomaratonnivå". Fram til 20 km føler jeg meg fortsatt fin, og jeg er overlykkelig over å ha passert de magiske 15 uten at låret har meldt seg i større grad. Neste går på 26:40, helt på skjema. Jeg passerer halvmaraton på 1:50, stadig med et smil rundt munnen, godt foran skjema - ca 5 minutter å gå på om man dobler tiden (hvilket man selvsagt ikke kan, dette er IKKE matematikk).


Jeg jobber knallhardt rundt på Djurgården, og er veldig lettet da det blir mer publikum igjen og vi nærmer oss sentrum. Nå er de beste i mål, det er en smule demotiverende å tenke på, men sånn er det. Det er selvsagt en sammenheng mellom hvor mye en trener og hva en kan forvente å prestere i konkurranser. Min femte femmer går på 26:52, for første gang over skjema - men jeg hadde flere pauser her pga næringsinntak. Sjette femmer går på 26:36, 4 sekunder foran skjema. De tre siste er altså omtrent på skjema, kun antall drikkestasjoner mellom femkilometerpasseringene avgjør om jeg kommer på pluss eller minus. Jeg er uansett rolig, jeg ligger godt an og føler meg relativt bra. 


Jeg gleder meg til å løpe forbi hotellbåten vår på Søder gjen og over den store broa som alle snakker om. Jeg gleder meg ikke til den lille broa som vaier - men jeg kommer meg over også den og videre mot den store. Jeg spiser banan, drikker sportsdrikk og vann og jeg tar også noen biter av en bar jeg får utdelt. Det i det hele tatt utrolig mye service i løypa! Det eneste jeg ikke tar er buljongsuppe, cola, sylteagurk og sukker - jeg drikker sportsdrikk og vann på hver stasjon og føler at jeg har nok energi. Tror aldri jeg har tatt til meg så mye drikke og næring i et løp før. Jeg løper også innom hver eneste dusj i løypa, jeg er varm - men utrolig glad det er under 20 grader og ikke over 25.


Neste femmer går for første gang over 27 minutter, med ti sekunder. Det er greit, er langt fra noen sprekk. Jeg smiler ikke like mye lenger, det gikk over ved ca 36 km. Jeg tenkte underveis at hvis jeg bare kom meg forbi 35 var løpet nesten over, meeen - det gjenstår jo stadig 7.2 km. Det er selvsagt kort på en vanlig løpetur, men ikke når du har løpt i over tre timer allerede. Jeg er sliten nå, men avanserer stadig i feltet - fordi mange andre er mer sliten. Jeg gir det jeg har, det går tungt og kilometerpasseringene kommer ikke lenger flyvende mot meg. Det føles som det blir lengre og lengre mellom dem. Forbanner at jeg ikke er mer kjent i byen og løypa, føler at jeg løper på fremmed mark og aner ikke hva som venter rundt neste sving. Det blir 37 km, 38 km og 39 km. Først tenker jeg lettet, ah kun 3.2 km igjen. Før det plutselig går opp for meg at vi jo likevel snakker ca EN runde SRM. Det hadde jeg ikke orket nå. Så, hvordan skal jeg da komme meg til mål? Rundt meg er det mange som går nå, men det er helt uaktuelt. Da ryker 3:45 - og det er heller ikke bedre å gå. Hold i gang, hold i gang. Javisst gör det ont. Det er helt klart en mental kamp etter 35 km. Det verker i beina, og man løper kun på viljen. Ingen har det bra nå. Alle tenker på å komme seg til mål, koste hva det koster.


40 km. Siste femmer går på 26:54, jeg er under 27, men har altså nå tapt totalt 54 sekunder på de siste 10 km. Heldigvis har jeg mer å gå på, og jeg har kommet meg til 40 km. Jeg kjenner at jeg bryr meg fint lite om hva sluttiden blir, fordi jeg kommer til å greie 3:45 relativt greit. Jeg gir det jeg har, men ikke en centimeter mer. 41 km kommer og jeg jobber knallhardt med psyken min. Det gör ont, mycket ont. Beina er mørbanka, og jeg kan kun tenke på at jeg skal kaste meg ned på tartandekket så fort jeg har passert målstreken. Jeg fantaserer om hvor deilig tartan lukter og hvor myk og deilig det er å ligge på. Jeg ser endelig klokketårnet og stadion, vi svinger til venstre, så til høyre før vi entrer stadion og 42 km passeres. Jeg elsker slike baner, stemningen er i taket der inne og smilet kommer tilbake. Jeg løper stadig forbi andre og hever hendene i været i det jeg passerer mållinjen.  Vakler noen skritt og faller sammen.
Mange spør om jeg er okei der jeg ligger. Nei, jeg er ikke okei. Jag mär bra, helt fantastisk faktisk!  Jeg har løpt 42 km og 195 meter. Jeg har greid målet mitt. Jeg har ikke hatt store problemer av noe slag, vondtene har vært på en akseptabelt nivå og jeg har taklet varmen. Jeg er i lykkerus. Problemet er bare at dette bare er inni, utenpå ser jeg ut som en junkie. Jeg bestemmer meg for å komme meg opp, og jeg greier det. Men å gå nå er helt utrolig smertefullt. Jeg skjærer grimaser og vakler, holder meg fast i folk eller gjerder. Det er langt fra målstadion til bagasjeoppbevaringsstadion. Veldig langt, sånn ca en maraton. Jeg møter en av de andre fra bussen, en dame som har løpt på omtrent samme tid som meg. Vi kjemper oss sammen fra stadion til stadion. Det er sågar en trapp man må forsere. Milde måne, hvor er heisen???


Snille og hyggelige jenter fjerner chipen for meg og gir meg medalje, jeg får også en fin finisher t-skjorte. Goodiebag med næring både fast og flytende får vi også. Men, jeg har ennå langt å gå til bagasjen. Ca 300 m. Det er langt mer enn jeg orker. Stabbe avgårde, har lyst til å ta av skoene -  det gjør så vondt. Men, jeg orker jo heller ikke bøye meg ned for å knyte de opp. Jeg "går" altså videre, og kommer til neste mål; bagaseoppbevaringen. Der sitter jammen Adelheid og Annette og venter på meg. Etter at jeg har fått posen min slenger jeg meg ned, helt ukontrollert og så går praten om dagens løp! Jeg er lykkelig:-) Veldig lykkelig.  Nå husker jeg også godt hvorfor jeg driver på med dette.

Kvelden avrundes på BAUER, hot sted på Søder tror vi! Yammi mat og god vin, sjarmerende service og perfekt gangavstand til senga:-) 


Bildene ellers er tatt FØR løpet ja...

Mellantider

Split     Tid Sträcktid min/km    km/h Plac.
5K    00:25:58         25:58              05:12 11.55       390
10K    00:52:02 26:04 05:13 11.51 339
15K    01:18:11 26:09 05:14 11.48 342
20K    01:44:51 26:40 05:20 11.25 364
Halvmaraton    01:50:35 05:44 05:14 11.48 367
25K    02:11:43 21:08 05:25 11.08 351
30K    02:38:19 26:36 05:20 11.27 342
35K    03:05:29 27:10 05:26 11.05 319
40K    03:32:23 26:54 05:23 11.15 308
Mål    03:44:10 11:47 05:23 11.18 301

Kommentarer

  1. Gratulerer med vel gjennomført marathon og flott løpsrapport. Må ellers konstatere at sisteplassen i tippekonkurransen denne gangen gikk til meg. Må skjerpe meg med tipset neste gang.

    SvarSlett
  2. Gratulerer med vel gjennomgført løp og bra rapport! Virker som et veldig bra disponert løp! Hva er neste mål nå tro?

    SvarSlett
  3. Takk for inspirerende løpsrapport! Og gratulerer nok en gang :)

    SvarSlett
  4. Takk for veldig god rapport. Det slår meg hvor enorm forskjellen mellom før og etter målstrekpassering er mentalt. Snakk om at alt snus på hodet i løpet av brøkdelen av et sekund. (c: Håper inderlig at jeg får til det samme som du gjorde denne helgen i Stockholm, i Berlin senere i år. Under 1:45 er knallbra!

    SvarSlett
  5. Damn! Du imponerer Siri! Grattis med en strålende gjennomført maraton!

    SvarSlett
  6. Grattis enda en gang:-) Det er jo ganske utrolig at de lar dere spasere 3-4min (eller en hel maraton som du sier!) for å hente bagasjen.....selv om det sikkert må være slik av praktiske grunner!! MEN, det mest utrolige er jo at dere måtte gå en trapp! hahaha jeg ler meg skakk: DET må jo være en sjuk svenskespøk!! :-) Silja

    SvarSlett
  7. Takk alle sammen:-)

    Peer: Det er ikke lett å tippe tid på maratondistansen, er veldig mye som kan skje på så lang distanse. Dere var mange som var for optimistiske, men det er hyggelig at dere har så stor tro på meg!

    Anne-Brit: Neste mål kommer snart, det blir litt mindre hårete!

    Astrid og Janicke: Jeg gleder meg til å følge dere! Berlin er jo kanll da, der vil jeg delta en gang også:-)

    Tina: Takk takk:-)

    Silja: Ja, det var galskap. Alle strevde ned den trappa! Men, ellers var det altså et helt utrolig prikkfritt arrangement. Veldig mye å lære for de store norske arrangørene...

    SvarSlett
  8. Det er så rått, Siri! Takk for at du har delt så mye med oss av veien før, gjennomføringen og hvordan var det etterpå. Du klarer nesten å få det fristende å løpe maraton for oss andre også, godt det bare går nesten. Gratulerer med vel gjennomført løp og et godt utført mål. Bøyer meg i støvet for deg!

    SvarSlett
  9. Så utrolig hyggelig tilbakemelding Gøril! Tusen takk:-)

    Jeg gir deg et par år...

    SvarSlett
  10. Det siste bildet av meg må da være tatt før løpet? Så så uforskammet frisk ut... :o)
    Vi ruler!

    SvarSlett
  11. Ja, alle bildene er før - med unntak av maten da:-) Jeg skulle vært klar nok i toppen til å hente kameraet først!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar