Noen ganger er det tungt å få kroppen inn i treningstøyet og løpeskoene på, noen ganger er nemlig den såkalte dørstokkmila like lang som en maraton. Men, nesten alltid blir treningsturen på slike dager en opptur og en positiv opplevelse. Kanskje tar det noen kilometer før kroppen er i gang, men av og til er det bare å låse døra og ta de første stegene før den tunge kroppen blir mye lettere. Det er et rart fenomen! Og, jeg blir egentlig like forundret hver gang :-) Om det er forvandlingen som er for stor til å forstå, eller om jeg bare er stokk dum - det trenger jeg kanskje ikke lure så fryktelig mye på...
Jeg hadde en slik tur et par uker før maraton, jeg skulle ut på en 20 km tur - og jeg var ikke motivert. Jeg vet ikke helt hvor motivasjonen hadde gjemt seg, men borte var den i alle fall. Jeg veide et lite tonn, og hadde mest lyst til legge meg under dyna. Det er mulig jeg ville gjort det også, om det ikke var for Stockholm Marathon målet som lyste mot meg. Jeg kom meg altså ut, og det var tungt en stund, men ikke særlig lenge. Det rare var at jo lengre jeg løp, dessto bedre kjentes det. Jeg kom liksom inn i en slags transe; tankene vandret rundt både maraton, jobb og andre små og store ting i livet (rart hvor mange glupe ting man kommer på mens man løper gatelangs!), kroppen og spesielt beina fungerte fint og livet var verdt å leve. Jeg vet ikke hvor langt jeg kunne løpt på en slik dag, men akkurat denne dagen var det veldig fast bestemt hva jeg skulle løpe siden det var nært opp til maraton.
Og, på toppen av en bra økt får man altså enda en premie; så ufattelig bra man føler seg etter å ha beseiret dørstokkmila!! Anbefales;-)
Jeg hadde en slik tur et par uker før maraton, jeg skulle ut på en 20 km tur - og jeg var ikke motivert. Jeg vet ikke helt hvor motivasjonen hadde gjemt seg, men borte var den i alle fall. Jeg veide et lite tonn, og hadde mest lyst til legge meg under dyna. Det er mulig jeg ville gjort det også, om det ikke var for Stockholm Marathon målet som lyste mot meg. Jeg kom meg altså ut, og det var tungt en stund, men ikke særlig lenge. Det rare var at jo lengre jeg løp, dessto bedre kjentes det. Jeg kom liksom inn i en slags transe; tankene vandret rundt både maraton, jobb og andre små og store ting i livet (rart hvor mange glupe ting man kommer på mens man løper gatelangs!), kroppen og spesielt beina fungerte fint og livet var verdt å leve. Jeg vet ikke hvor langt jeg kunne løpt på en slik dag, men akkurat denne dagen var det veldig fast bestemt hva jeg skulle løpe siden det var nært opp til maraton.
Og, på toppen av en bra økt får man altså enda en premie; så ufattelig bra man føler seg etter å ha beseiret dørstokkmila!! Anbefales;-)
Kommentarer
Legg inn en kommentar