Vakkert men mørkt

I kveld var vi 24 som startet sammen fra Gressbanen ca 20:15. Hvor mange nye det egentlig var er jeg mer usikker på, men det var i alle fall fire. Både Vemund og jeg følte at det var enda flere nye ansikter, men de fleste sa de hadde faktisk vært med tidligere. Vemund tok ansvaret for å holde tiden, men i kveld ble feltet så spredt allerede fra første intervall at han nøyde seg med å holde rede på de fremste, så holdt jeg øye med de bakerste. Jeg mistet en på veien, så plutselig var jeg bakerste mann, og fikk oppleve hvordan det er å bare gå oppover i pausen. Det er helt klart mye tyngre, så hvis du vil ha det bittelitt lettere neste gang, prøv å gå nedover til de bak deg. Totalt sett blir turen litt lengre, men pulsen detter fortere ned i pausen.

Ved bommen fortsetter Knut å skjemme oss bort med bananer og drikke. Dessverre begynner det å bli så mørkt at det er vanskelig å ta bilde med mobilen, men vi får i alle fall testet hvem som har refleks i klærne. 

Ikke alle hadde refleks.

Ikke så mye refleks på meg heller selv om de oransje fargen var litt synlige. 

Nedover igjen var de fleste skeptiske til skogen, men jeg og Eirik trosset farene. Det var lys i lysløypa helt frem til det aller verste partiet etter broen. Der var lysene slukket av eller annen grunn. Men jeg hadde mobil med lommelykt funksjon, dermed hadde vi litt lys, men vi valgte grusveien mot Midstuen t-banestasjon. Dit kom vi samtidig med de som tok banen, og jeg fikk nytt selskap resten av veien ned. Vi krysset bilveien like bak Kari, som hadde tatt asfalten ned. Det siste stipartiet var helt bekmørkt. Heldigvis holdt batteriet på mobilen hele veien. Stedsansen var det verre med, så plutselig måtte jeg konstantere at her hadde jeg aldri sprunget før. Men det var ikke verre enn at vi kom ut på veien på den andre siden av Holmendammen. 

Her kan du registrere at du var med på treninga.