Drømmeløpet

I går løp jeg Sentrumsløpet på 43:41! Jeg har fremdeles litt problemer med å tro at det er sant, men det begynner så smått å gå opp for meg nå. Her kommer et forsøk på å beskrive hva som skjedde, og ikke minst hvordan jeg krøp under den magiske 45-minuttersgrensa på mila. 

Helt siden jeg satte min gamle pers på Hytteplanmila i 2012 (45:47), har jeg drømt om å være en av disse supermenneskene som løper mila på 45 minutter. Eller helst rett under 45, så klart. Jeg hadde dette som mål både i 2013 og i 2014, uten å være i nærheten. Fjorårets Sentrumsløp ble gjennomført på 47:24, og lenge hadde jeg ikke det minste lyst til å melde meg på årets konkurranse. Løpet kommer for tidlig i sesongen, løypa er tung, været er som regel altfor bra til å løpe i. I mine øyne er omtrent alt blæh med Sentrumsløpet, bortsett fra én viktig ting: At vi alltid er en stor gjeng fra Treningscamp som skal løpe. Det er kjempekult at så mange stiller hvert år, og alltid hyggelig å se kjente fjes før, under og etter løpet. Denne positive formen for gruppepress gjorde at jeg meldte meg på i år igjen, for fjerde gang. Med Brussel 10 km friskt i minne, anslo jeg at jeg måtte bli fornøyd med en tid der jeg så 46-tallet. Det er tross alt mange bakker i Sentrumsløpet! Samtidig var jeg faktisk innstilt på å lide for å oppnå en god tid, mye inspirert av dette innlegget skrevet av Siri, der hun redegjør for hvordan man går all in i et løp. Kortversjonen er vel at gode løpstider ikke kommer gratis. Det har jeg tenkt mye på de siste dagene, særlig etter Brussel, der jeg løp i mål på 49 blank og følte meg helt fin. Det er jo ikke noen vits i!

I timene frem mot start, følte jeg meg egentlig fit for fight. Møtte flere campere til terapistund før løpet, noe som hjalp på humøret. I dokøen traff jeg Nina og Marius, og i pulje 4 sto Lea, Maria og Bjørn Einar. Da startskuddet gikk, var jeg fast bestemt på én ting: Jeg skulle ikke gi meg uten kamp. Jeg var veldig klar for å slite, men jeg var spent på hvordan kroppen ville respondere. 

Jeg satte av gårde i et relativt høyt tempo, men holdt tilbake i slottsbakken. Da det flatet litt ut, kunne jeg formelig høre Annes stemme i hodet: Tempo! På en av mandagsøktene i vår påpekte hun at selv om jeg er sterk i motbakkene, har jeg en tendens til å slappe av når bakken flater ut. Og det er jo bare tull! Jeg fulgte Annes råd og klarte å holde tempoet oppe. Idet vi passerte den første kilometeren, så jeg til min overraskelse at klokka viste 4:39. Jeg fortsatte i samme tempo opp mot Frognerparken, og passerte den ene ryggen etter den andre. Kroppen kjentes sterk og lett på samme tid. Jeg prøvde å konsentrere meg mest om teknikken, og manet frem gode råd jeg har fått på løpekurs med proffene Veslemøy Hausken og Hanne Lyngstad, samt tips mine personlige helter Siri og Anders sverger til. Å rette seg opp i overkroppen slik at du kan puste lett og godt, bruke armene aktivt og slappe av i skuldrene, var det som hjalp meg framover. Jeg hadde til og med krefter til å rope «bruk armene!» til stakkars Nina da jeg passerte henne omtrent halvveis. 

Kilometer på kilometer ble passert uten at smellen kom. Jeg fulgte med på klokka og justerte målene etter hvert. De første kilometerne løp jeg i en slags sjokktilstand over at beina bar meg så lett i høyt tempo. Etter hvert begynte jeg å innse at en pers var innen rekkevidde. Så skjønte jeg at 45-minuttersbarrieren kom til å bli brutt, noe som gjorde meg så hoppende glad som man kan bli mens man samtidig forsøker å fullføre et løp. Og da jeg kom ned til Rådhusplassen og hadde omtrent 2,5 kilometer igjen og regnet meg frem til at jeg lå an til en tid godt under 45 minutter, ja, da svevde jeg inn til mål. 

Neida. Selvsagt var det nå all denne løpelykken begynte å koste. Da jeg passerte 8 kilometer røynet det virkelig på, men samtidig var det akkurat som om jeg hadde et slags mentalt skjold som i hvert fall delvis klarte å stoppe negative tanker. Det hjalp å tenke på at jeg antakelig ville være ferdig på under ni minutter hvis jeg bare holdt oppe tempoet. Ni minutter og to kilometer er jo ingenting for en som løper opp til Tryvannstårnet hver mandag, overbeviste jeg meg selv om. Det hjalp også på selvtilliten å løpe forbi enda flere rygger, og innimellom kaste et blikk på klokka som ga oppmuntrende oppdateringer om hvordan jeg lå an. Karl Johan var alt annet enn lystig, men da tenkte jeg bare kom igjen, bli ferdig. Da jeg løp over målstreken og fikk stoppet klokka, trodde jeg først at det var noe galt med den. Riktignok hadde det gått fort på slutten, men kunne dette stemme?? Først da jeg fikk sjekket mobilen og så SMS-en fra arrangøren, kunne jeg juble. Min gamle pers var pulverisert!

Noen av camperne samlet før start: Gøril, Gro, Kari, Elisabeth, jeg, Siri, Eva Marie, Anna, Tove og Claus!
Jeg tror dagsformen spilte en stor rolle på dette løpet. Det var også ideell temperatur for meg, og jeg kunne løpe i t-skjorte og shorts uten å bli kald. Ikke trengte jeg stoppe på drikkestasjonen heller. At jeg på forhånd var forberedt på å bevege meg utenfor komfortsonen og var innforstått med at det kom til å gjøre vondt, spilte også inn. Sånn sett var det også helt etter boka at jeg flatet ut på brosteinen etter løpet mens jeg kjente på kvalmen og tenkte at jeg ikke fikk puste. Alle som heiet på meg bidro selvsagt, i tillegg til de som på forhånd hadde sagt til meg at jeg helt sikkert var god for noe langt bedre enn «noe med 46-tallet». For meg ble dette et drømmeløp der alt stemte, og jeg fikk tatt meg helt ut. Tror jeg kommer til å leve lenge på denne! 

Håper også at alle dere andre som løp i går er fornøyde – eller sugne på revansj i et nytt løp om ikke lenge. Jeg satser på å være på plass ved Bakkekroa på Smestad i morgen klokka 20 for mer bakketrening. Vi ses! 
 
    

Kommentarer

  1. Viser vel at jevn trening og et mentalt styrkeløft før løp gjør underverker ;-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar