Jeg har løpt årets første konkurranse! Søndag 19. april ble det nemlig Brussel 10 km/10 km van Brussel/10 km de Bruxelles på meg (EU-hovedstaden opererer som kjent med mer enn ett språk). Siden jeg allerede har annonsert at jeg skal løpe Sentrumsløpet i morgen, skjønner du kanskje at det ikke ble en spesielt rask mil på meg, men jeg depper ikke av den grunn.
Egentlig var vi en vennegjeng som skulle dra til Brussel for å besøke vår gode venn Anders som jobber der. Men siden brorparten av mine venner enten er gravide eller nybakte foreldre, skjønte jeg raskt at Brussel-turen kunne bli utsatt med omtrent 18 år hvis jeg skulle vente på alle. Så jeg dro alene! Og siden Anders også er veldig glad i å løpe, var det helt naturlig å inkludere en konkurranse i Brussel-helga. Å melde meg på en 10 km såpass tidlig i sesongen synes ikke jeg forplikter spesielt mye, og distansen kan fint kombineres med en ferietur. Selv om en mil er kort og brutalt, trenger jeg ikke fullt så seriøse forberedelser som før et halvmaraton eller maraton. Og selve løpet tar ikke så lang tid, så man rekker mye annet også.
Brussel 10 km ble arrangert for første gang, og ruta gikk litt utenfor sentrum, i nærheten av den kongelige residensen (sjekk løypa her). Det var ikke noe problem å komme seg ut dit med metroen, og det gikk fort å hente startnummer og levere bagasjen. Cirka 3.500 løpere deltok på 10-kilometeren. Det var også mulig å løpe halve distansen, og 400 personer deltok på 5-kilometeren.
Jeg har jo avslørt at selve løpet ikke ble noen suksess. Og mye av årsaken til det, tror jeg ligger i følgende feil: Jeg ble stående altfor lenge i dokø. Så utrolig teit, igrunn, men det var altså det som skjedde. Jeg varmet rolig opp til omtrent et kvarter før start, og tenkte ikke på at det kunne vært lurt å stille seg i dokø en stund før det. For selvsagt sto alle damene som skulle løpe i den køen. Men jeg turte jo ikke å ikke gå på do heller! Det er bare tre dråper som skal ut, men det er akkurat som man kvitter seg med den siste nervøsiteten før start. Løpet skulle begynne klokka 15, og jeg slapp inn på en bås 14:58. Ikke veldig mange øyeblikkene senere sprintet jeg mot stadionen der starten skulle gå og var inne rett før avgang.
Men der inne havnet jeg selvsagt nesten helt bakerst. Gjorde et halvhjertet forsøk på å albue meg frem i mengden, men skjønte raskt at det var fånyttes. Da «min» pulje endelig begynte å bevege seg og jeg kom meg over startstreken, var jeg en del av en stor gruppe løpere. Jeg klarte aldri å komme meg skikkelig ut av den klynga, og mange av partiene i løypa var for smale til å løpe forbi. Det ble mye rykk og napp i tempoet mitt, og etter hvert begynte jeg å bli redd for å få hold – noe som ofte skjer med meg hvis jeg ikke har en noenlunde jevn flyt i løp.
Løypa gikk på asfalt og grus, og besto av mye opp og ned. Heldigvis var ikke bakkene fullt så brutale som i Sentrumsløpet. Det var dessuten flere steder hvor vi skulle snu og løpe tilbake, og enkelte steder fikk man opplevelsen av å løpe i en labyrint. Jeg hang med så godt jeg kunne, og merket at fordi jeg konsentrerte meg så mye om ikke å løpe på noen foran eller ved siden av meg, glemte jeg helt å kjenne etter hvor sliten jeg var. Sånn sett var klyngeløping genialt!
Jeg fikk aldri opp dampen skikkelig, og endte med å løpe i mål på 49 blank. Jeg tror faktisk jeg er god for en bedre tid enn det, så det var litt kjipt. Men: Det var en flott vårdag i Brussel med strålende sol, og et bra arrangement. Etter løpet følte jeg meg helt fin, og hadde ingen problemer med å dra på mandagstrening dagen etter. Og så var det utrolig kult at Anders gjorde det så bra: Han ble like godt nummer 20 av alle de 3.522 som fullførte! Min 440. plass er det liksom ikke like mye schwung over.
Jeg er klar for en ny konkurranse i morgen. Kanskje vi ses!
 |
 |
| Blant tingene jeg rakk i tillegg til Brussel 10 km: Halse bak Anders på en løpetur i skogen, |
 | ||
| besøke pittoreske Brugge, |
 |
| og spise is i sola. |
Brussel 10 km ble arrangert for første gang, og ruta gikk litt utenfor sentrum, i nærheten av den kongelige residensen (sjekk løypa her). Det var ikke noe problem å komme seg ut dit med metroen, og det gikk fort å hente startnummer og levere bagasjen. Cirka 3.500 løpere deltok på 10-kilometeren. Det var også mulig å løpe halve distansen, og 400 personer deltok på 5-kilometeren.
Jeg har jo avslørt at selve løpet ikke ble noen suksess. Og mye av årsaken til det, tror jeg ligger i følgende feil: Jeg ble stående altfor lenge i dokø. Så utrolig teit, igrunn, men det var altså det som skjedde. Jeg varmet rolig opp til omtrent et kvarter før start, og tenkte ikke på at det kunne vært lurt å stille seg i dokø en stund før det. For selvsagt sto alle damene som skulle løpe i den køen. Men jeg turte jo ikke å ikke gå på do heller! Det er bare tre dråper som skal ut, men det er akkurat som man kvitter seg med den siste nervøsiteten før start. Løpet skulle begynne klokka 15, og jeg slapp inn på en bås 14:58. Ikke veldig mange øyeblikkene senere sprintet jeg mot stadionen der starten skulle gå og var inne rett før avgang.
Men der inne havnet jeg selvsagt nesten helt bakerst. Gjorde et halvhjertet forsøk på å albue meg frem i mengden, men skjønte raskt at det var fånyttes. Da «min» pulje endelig begynte å bevege seg og jeg kom meg over startstreken, var jeg en del av en stor gruppe løpere. Jeg klarte aldri å komme meg skikkelig ut av den klynga, og mange av partiene i løypa var for smale til å løpe forbi. Det ble mye rykk og napp i tempoet mitt, og etter hvert begynte jeg å bli redd for å få hold – noe som ofte skjer med meg hvis jeg ikke har en noenlunde jevn flyt i løp.
Løypa gikk på asfalt og grus, og besto av mye opp og ned. Heldigvis var ikke bakkene fullt så brutale som i Sentrumsløpet. Det var dessuten flere steder hvor vi skulle snu og løpe tilbake, og enkelte steder fikk man opplevelsen av å løpe i en labyrint. Jeg hang med så godt jeg kunne, og merket at fordi jeg konsentrerte meg så mye om ikke å løpe på noen foran eller ved siden av meg, glemte jeg helt å kjenne etter hvor sliten jeg var. Sånn sett var klyngeløping genialt!
Jeg fikk aldri opp dampen skikkelig, og endte med å løpe i mål på 49 blank. Jeg tror faktisk jeg er god for en bedre tid enn det, så det var litt kjipt. Men: Det var en flott vårdag i Brussel med strålende sol, og et bra arrangement. Etter løpet følte jeg meg helt fin, og hadde ingen problemer med å dra på mandagstrening dagen etter. Og så var det utrolig kult at Anders gjorde det så bra: Han ble like godt nummer 20 av alle de 3.522 som fullførte! Min 440. plass er det liksom ikke like mye schwung over.
Jeg er klar for en ny konkurranse i morgen. Kanskje vi ses!
 |
| Post målgang ved Atomium. Foto: Anders Aalbu. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar