Ultrabirken 60km 2016

Ultrabirken er desidert det lengste og tøffeste løpet jeg har vært med på. I månedene før løpet hadde jeg slitt mye med skader i begge knær (løperkne i det ene og muskleskade i det andre) så jeg var spent på om dette lang-løpet ville gjøre at skadene kom tilbake. Heldigvis fikk vi perfekt løpevær og løpet ble for min del tilslutt en veldig positiv opplevelse.

Vekkerklokken sto på 0500 på selve løpsdagen. Jeg og løpskompanjong Silja prøvde begge å legge oss til forsvarlig tid kvelden før, men løpsnervene hadde nok truffet oss begge for ingen av oss følte seg spesielt uthvilt når klokken ringte. Sekkene vi skulle løpe med hadde vi forberedt kvelden før, vi hadde også laget kjøleskapsgrøt så vi slapp å bruke tid på annet enn å spise og kle på oss. Sekkene hadde vi fylt med refleksvest, ekstra jakke, gels, barer, nøttemix, sjokolade, «koffeinbjørner» og drikke. I tillegg hadde vi med litt papir, smertestillende og plaster i tilfelle uhell.

 

I bussen på vei opp til start

Bussen fra Håkons Hall og opp til start gikk kl. 0630. Sekkene føltes tunge på gåturen opp mot bussen og som vanlig før store løp, følte vi nok begge på nervene. «Hvorfor gidder dere løpe så langt?» er spørsmålet de fleste har spurt oss i oppkjøring mot løpet, det samme spørsmålet stilte jeg meg selv også nå som dagen endelig var kommet. Vel oppe på startområde på Sjusjøen gjorde vi siste forberedelser (levere inn ekstra sko og klær til drop-points underveis og sjekket at vi hadde med alt vi trengte) før vi stilte oss i kø for å vente på startskuddet.

 

Gleder oss litt, gruer oss mest :)

Løpet begynte hardt, rett inn i motbakker og opp mot Lunkefjell før det flatet ut med kuppert fjellterreng. De første 2 milene kjentes alt veldig bra. Vi hadde god flyt, været var lett overskyet med små glimt av sol og humøret var på topp. Da vi kom til den andre drikkestasjonen på Midtbekken var beina fortsatt lette og jeg kjente ingenting til min tidligere skader. Etter et parti med relativt flatt terreng, kom vi til et stykke med mye store steiner. Jeg tenkte ikke at dette var et spesielt vanskelig parti, men det gjorde tydeligvis beina mine. For før jeg visste ordet av det, så kunne kjenne kroppen i fritt fall mot bakken. Jeg falt. Hardt. Jeg klarte å ta meg godt imot med hendene så jeg unngikk skader på kroppen men det venstre låret mitt falt hardt inn i en stor stein. I det øyeblikket så kjentes det ut som om låret mitt knakk i to. Jeg karret meg opp på beina igjen, Silja ropte at jeg bare møte løpe videre så jeg ikke stivnet. Jeg bet tennene sammen og fortsatte og løpe, det var fryktelig vondt – men jeg kunne jo ikke gi meg etter bare 25km!

De neste to milene var egentlig bare vondt. Vi begynte alle å kjenne kilometerne i beina og løypa føles ut som en stor oppoverbakke. Spesielt veien opp Neveltoppen etter matstasjon på Pellestova virket lang som et vondt år. Der måtte vi rett og slett gå hele veien opp. Jeg tenkte flere ganger at jeg kanskje burde bryte pga. skaden i låret, det kjentes ikke bra å løpe på. Men heldigvis hadde jeg selskap av Silja og løpevenninne Veslemøy som pushet meg videre. Vi klarte å holde en god fart til tross, og når vi hadde passert 4 mil kjente jeg at kreftene kom litt tilbake. Til og med 3km løping i tung myr stoppet oss ikke, nå var det bare å sluke kilometerne frem mot mål! De siste 12 km kom vi inn på Birken-traseen, dvs. inn i løypa til de som løp Birkebeinerløpet (21km). Å løpe side om side med flere løpere ga ny motivasjon, spesielt å se at de som bare hadde løpt 10 km virket minst like slitne som oss. Jeg følte meg som en superkvinne i et lite øyeblikk! Det venstre beinet var ikke like vondt lenger, kanskje mest fordi at nå verket hele kroppen og det var umulig å kjenne etter hvor det var mest vondt. De siste 2-3 km var tunge men det var bare å holde ut siste strekket. Når vi hadde 1 km igjen og kunne se Håkons Hall og mål kjente jeg gleden og stoltheten bruse. Vi hadde klart det! Når jeg så kjentfolk vinke oss inn på stadion med heiarop så var det nesten som jeg fikk tårer i øynene. De siste 10 meterne tok vi tre jentene hverandre i hendene og dro hverandre over målstreken. Alle fikk eksakt samme tid; 7.25.57.

 

På vei inn til mål

 

Så fort vi var over målstreken og stoppet å løpe, så stivnet selvfølgelig hele kroppen og smerten i låret kom tilbake for fullt. Jeg klarer fortsatt ikke å gå ordentlig på beinet nå 4 dager etter men jeg må si at det var verdt det. Hele opplevelsen ga merkelig nok mersmak, så jeg skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg på flere ultraløp i fremtiden.