Hyttaplanmila er løpet "alle" skal perse på, i flat løype med få svinger, etter en hel sesong med perfekt og konsistent intervalltrening, og deltakelse på ymse andre løp. Ikke rart det er lett å få ambisjonsangst. Og alle vet at det gjør vondt å perse på 10 km, så det var med litt delte følelser jeg meldte meg på Hyttaplanmila på torsdag inneværende uke.
For egen del har fokuset vært på distanse og langintervaller denne sesongen, ettersom Berlin Marathon var årets absolutte toppmål. Og beina og pusten har ikke føltes helt knall i løpet av de tre ukene som har gått siden Berlin. Trua var ikke til stede, med andre ord, og målsetningen ble redusert ned til å løpe fortere enn på Sentrumsløpet i april.
Nydelig sol og kalde 3 grader ved start gjorde at løpsantrekket ble den store snakkisen i Holehallen før start. Deilig å vente inne i den varme hallen sammen med massevis av løpsvenner!
En kjapp oppvarming, og jeg fant min faste startpartner Kari sånn litt bak 47.30-ballongen. Veldig imponerende av arrangøren forresten, med så mange fartsholdere!
Så var vi endelig i gang, og jeg kunne konstatere at bekledeningen var perfekt - t-skjorte og lang tights føltes akkurat passe. Etter bare 1,8 km fikk 2000 løpere bevitne hjerte-lunge-redning på en veltrent løper i 20-årene, som lå nede for telling. Det setter unektelig jakten på sekundene i perspektiv. Etter hvert møtte vi både ambulanser og ambulansehelikopter i motsatt retning. Lokalpressen har meldt at det etter forholdene står bra til med vedkommende - veldig godt å høre!
Kari hadde som vanlig løpt fra meg med en gang startskuddet gikk, så overraskelsen var stor da jeg ved ca 4 km så ryggen hennes langt der framme. Det skulle imidlertid gå ganske lang tid før jeg klarte å ta henne igjen. De neste kilometrene gikk med til å tenke på at løypa slett ikke var så flat likevel, konsentrere seg om å presse på fremover, samt forsøke å regne ut forventet sluttid ved kilometermarkeringene. Ved ca 8 km begynte på en måte en slags langspurt, og ved ca 9 tok jeg endelig Kari igjen. Den siste kilometeren hadde arrangøren forbilledlig markert hver hundrede meter, og det er utrolig praktisk når man tar ut siste rest av krefter. De siste to hundre meterne er en fæl motbakke, men da kan man jo ikke annet enn å stå løpet helt ut.
Og så glad blir man altså av å komme i mål og få medalje:
Mange meldte om nye perser og var strålende fornøyde. Endorfinhøye kunne vi nyte både bolle og løpssnakk i hallen etterpå. Og for egen del: tiden ble drøye 40 sekunder raskere enn Sentrumsløpet, så det må være godtkjent. Ekstrabonusen var kjøreturen hjem med blide og spennende Treningscampere. Takk for en flott løpsdag!
Alle foto: Karin Westerberg.
For egen del har fokuset vært på distanse og langintervaller denne sesongen, ettersom Berlin Marathon var årets absolutte toppmål. Og beina og pusten har ikke føltes helt knall i løpet av de tre ukene som har gått siden Berlin. Trua var ikke til stede, med andre ord, og målsetningen ble redusert ned til å løpe fortere enn på Sentrumsløpet i april.
Nydelig sol og kalde 3 grader ved start gjorde at løpsantrekket ble den store snakkisen i Holehallen før start. Deilig å vente inne i den varme hallen sammen med massevis av løpsvenner!
Carina, Elisabeth, Marit, Kåre og Kari
En kjapp oppvarming, og jeg fant min faste startpartner Kari sånn litt bak 47.30-ballongen. Veldig imponerende av arrangøren forresten, med så mange fartsholdere!
Så var vi endelig i gang, og jeg kunne konstatere at bekledeningen var perfekt - t-skjorte og lang tights føltes akkurat passe. Etter bare 1,8 km fikk 2000 løpere bevitne hjerte-lunge-redning på en veltrent løper i 20-årene, som lå nede for telling. Det setter unektelig jakten på sekundene i perspektiv. Etter hvert møtte vi både ambulanser og ambulansehelikopter i motsatt retning. Lokalpressen har meldt at det etter forholdene står bra til med vedkommende - veldig godt å høre!
Kari hadde som vanlig løpt fra meg med en gang startskuddet gikk, så overraskelsen var stor da jeg ved ca 4 km så ryggen hennes langt der framme. Det skulle imidlertid gå ganske lang tid før jeg klarte å ta henne igjen. De neste kilometrene gikk med til å tenke på at løypa slett ikke var så flat likevel, konsentrere seg om å presse på fremover, samt forsøke å regne ut forventet sluttid ved kilometermarkeringene. Ved ca 8 km begynte på en måte en slags langspurt, og ved ca 9 tok jeg endelig Kari igjen. Den siste kilometeren hadde arrangøren forbilledlig markert hver hundrede meter, og det er utrolig praktisk når man tar ut siste rest av krefter. De siste to hundre meterne er en fæl motbakke, men da kan man jo ikke annet enn å stå løpet helt ut.
Og så glad blir man altså av å komme i mål og få medalje:
Mange meldte om nye perser og var strålende fornøyde. Endorfinhøye kunne vi nyte både bolle og løpssnakk i hallen etterpå. Og for egen del: tiden ble drøye 40 sekunder raskere enn Sentrumsløpet, så det må være godtkjent. Ekstrabonusen var kjøreturen hjem med blide og spennende Treningscampere. Takk for en flott løpsdag!
Alle foto: Karin Westerberg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar