Årets nedtur ble opptur og det var negativt

Slik så det ut en uke tidligere

Da var tiden kommet for Fjellmaraton. Det vil si halvmaraton for min del. Jeg løp også i fjor. Start på toppen av Valdresflya. Vel, egentlig går starten litt nedover på andre siden, så det er en liten motbakke i starten, men så går det nedover. Vel, det er en liten motbakke opp til Båtskaret, men den var lett i fjor. I fjor var det sol, blå himmel og helt fantastisk å løpe. Det eneste halvmaraton jeg syntest var morsomt å løpe. Men det var i fjor...

Dagen før løpet kom denne meldingen.  Ny løype. Ikke nedover, men oppover! Ca 7,5 km oppover til Båtskaret, så nedover på den andre siden, snu og løpe opp igjen til Båtskaret. Og så kan jeg sette fart nedover hvis jeg orker. Vel, det var ikke løpet jeg var forberedt på. Men jeg har jo løpt en og annen mandagsbakke, som er ca 7,5 oppover. Til og med i snøvær, så jeg burde klare dette. 

Siri og Lise Marit konsentrert før start på maraton.

Dagen startet med at jeg tok på meg det jeg hadde tenkt å løpe i og løp opp til maratonstarten. Fordelen med det var at jeg fikk testet om tøyet var for kaldt, og det var det. Jeg byttet ut kortermet med langermet trøye. Ulempen var at skoene ble våte allerede to timer før jeg skulle løpe.

To timer senere var jeg tilbake ved streken i veien som sa start. Der var det ingen andre. Halvmaraton skulle starte litt lenger oppe i veien. Men det var bare å følge etter lyden av speakeren. Siden vi egentlig skulle startet 21,1  km lenger nord var ikke trafikken sperret på Beitostølen ennå, så vi måtte varme opp parkeringsplassen mens bilene kjørte over startmatta. Jeg brukte minuttene før start til å stille inn diverse på klokken. Skulle jeg stille inn noe tempo? Opprinnelig skulle jeg prøve å slå tiden fra i fjor, men med denne løypa tvilte jeg på at det var realistisk. Bestemte meg for å bare løpe i det tempo jeg følte var naturlig, så fikk jeg se hva tiden ble til slutt.

Vi ble sendt av gårde til Star Wars musikk. Det snødde lett på Beitostølen. Beina føltes også lette. Jeg hadde ingen anelse hvordan Siri og Lise Marit lå an. Haddde de allerede rundet og var på vei oppover på andre runde, eller var de på vei nedover i motsatt retning. Holdt utkikk etter dem i strømmen av maratonløpere i motsatt retning. Etter et par kilometer ble det langt mellom de gule startnummerne på vei nedover. Da var de antagelig foran meg på vei oppover. I følge klokken holdt jeg 5:09 tempo oppover. Det er kjappere enn jeg løper oppover mot Tryvann, men det føltes ikke anstrengende, så jeg fortsatte i det tempoet. Snøen ble tettere etter hvert som vi kom oppover. Første drikkestasjon. Saftslush. Det var så kaldt at saften hadde fryst halvveis, og selvfølgelig dalten snøen nedi. Slushen gikk overraskene fort ned. Tenkte på en kollega som klaga over at han fikk iskaldt drikke på et løp og fikk magekrampe. Magen min fikk ikke problemer.

Ingen andre i gruppa jeg holdt følge med stanset for å drikke, så nå er de litt foran meg. Ok, brukt litt tid på å ta dem igjen. Eller du kan ta alt i et jafs. Det gikk fort. Så glir jeg ifra den gruppen. Løper jeg for fort nå? Kikker på klokken. Nei, tempoet har faktisk gått litt ned. Og pulsen? Ligger jevnt. Det er de bak som peser ikke meg. Bare fortsett. 

Splatt, splatt. Har kommet så høyt opp at snøen begynner å legge seg på bakken. Det begynner også å bli slakere inn mot Båtskaret. På tide å øke farten. Tar igjen en Vidarjente, som ser ut som hun løper med skaut. Kikker bort når jeg passerer og ser Siris ansikt med snødekte øyenbryn. Roper til henne og får latter tilbake. 

Runder fjellet og kommer inn i et hvitt inferno. Der er det mye mer snø og alt er bare hvitt. Men det går i alle fall nedover. Kjenner igjen Lise Marit på bunaden. Roper til henne, idet jeg løper forbi. Nå er det så mye snø at det er vanskelig å holde seg på beina. Klarer bare så vidt å stanse på drikkestasjonen. Drikker et eller annet og løper videre. Prøver å ikke presse meg selv, bare lar tyngdekraften hjelpe meg nedover. Der står en varebil parkert på tvers over veien. Der skal vi snu. Innom tidtakeren, snu og så oppover igjen.

Jeg viste det kom til å bli tyngre, men det var som å møte veggen. Jeg syntes det blåste snø i ansiktet på meg hele veien, men først nå får jeg motvind. Kraftig motvind. Den "ubetydelige" bakken føles fryktelig tung. Men jeg skal ikke begynne å gå. Kikker på klokken. Den sier 5:55 tempo. Det var ikke så ille. Samme som i fjor. Den offisielle målepunktene sier jeg brukte 7:50 på de første 600 metrene fra snupunktet. Føltes enda tregere.

Vinker til Lise Marit når vi passerer hverandre. Bøyer hodet for å slippe snøen. "Hei Claus!" Titter opp. En annen smilende camper på vei nedover som vinker til meg. Vi er altså flere enn tre her. Kjemper meg videre opp bakken. "Godt jobbet" Siri på full fart nedover. Hvor langt nedover løp vi egentlig?. Hvor langt opp må jeg løp? Alt er bare hvitt. Ingen holdepunkter. Jeg vet det skal være en sort vegg til høyre for meg, men Bitihorn er ikke synlig i det hele tatt. Ingen holdepunkter for å finne ut hvor jeg er i bakken. Føles fryktelig tungt. Men jeg passerer stadig andre løpere. Må stadig ut av hjulsporet og forbi i den tunge snøen. Er det en sving til. Nei, her er det rett. Går det nedover? Ja! Da er jeg over toppen. På tide å få opp farten. Stanser på drikkestasjon, og tar en energidrink. En del som løper forbi meg. 

Så er det å sette fart. Runder fjellet og får enda mer vind i fleisen. Snø, is, hagl blåser rett i ansiktet. Angrer på at jeg tok på meg linser. Ikke at jeg hadde sett så mye mer med linser, men øynene hadde hatt noe beskyttelse. Prøver å finne en måte å brette buffen på slik at den beskytter øyne. Det eneste som fungerer er å trekke den over øyne, og det er litt for mye svinger og stup utenfor veien til at jeg tør løpe i blinde. Får bare fortsetteå lene meg fremover og stange i vinden. Tar igjen to høye karer som kunne fungert som le, men jeg har ikke tenkt å løpe så sakte. Så tar jeg igjen noen jenter, men de er alt for korte til å jeg kan skjule meg bak dem. I hvert fall en av dem prøver å legge seg i ryggen min. Jeg hører det pese bak meg, men det blir fort stille igjen. Morsomt. Men klokka forteller meg at jeg løper betydelig tregere enn jeg gjorde i fjor, og beina er slitne. Det er egentlig helt som forventet. 

Ved Bitibua avtar vinden litt, og jeg kan rettet hodet opp. Titter på klokka og anslår at jeg  ikke har mulighet til å slå tiden fra i fjor. Greit da kan jeg stanse å drikke på den drikkestasjonen der. Jenta jeg var i ferd med å ta igjen løper videre uten å drikke. Løper videre. Tar nesten igjen jenta igjen til neste drikkestasjon. Det er mindre enn to kilometer igjen. Skal jeg stanse der? Ja. En siste energidrink. Eller slush. Mindre enn to kilometer igjen. Ser jenta løpe videre. Nå klarer du vel ikke å ta henne igjen flere ganger? Nei, men jeg kan prøve. Løper videre. Klokka piper. Én kilometer igjen. Klarer jeg å øke farten? Litte grann. Passerer jenta. Klare jeg neste rygg? Nei.

Masse energi igjen etter fullført halvmaraton. Foto: Marit Indrefjord

Tiden ble 1:40:04,8. Hadde jeg latt være å stanse på den siste drikkestasjon hadde jeg kanskje klart å komme under 1:40, men pytt sann. Det får være målet neste gang vi løper denne løypen, men forhåpentligvis blir det en stund til neste gang. Den vanlige løypa er morsommere. Og neste år garanterte de sol.

Etter noen minutter er Lise Marit og Siri også i mål, og humøret er stigende. Foto: Marit Indrefjord