Oslo Maraton er tradisjon. Og tradisjon er også hovedårsaken til at mange løper en distanse under dette arrangementet. Lav startavgift er i hvert fall ikke årsaken, mer om det senere.
Treningscamps halvmaratonere møttes til felles opp-psyking en god time før start. Det ble tid til både syting over at t-skjorten ikke var inkludert i startavgiften i år, utbasunsering av personlige målsetninger for dagen, og generelt prat før vi ble jaget vekk av en ivrig gateselger med ganske stygge bilder. Campernes målsetninger varierte, Synne skulle debutere på halvmaratondistansen, Anna skulle bevise at hun var tilbake i før-gravid form, og resten av oss skulle perse. Og samtlige innfridde, tror jeg, og løpet må dermed anses for å være en stor suksess.
Løpsarrangementet må derimot sies å være et stykke unna suksess. Herlig med bedre doer før start, men det tror jeg er det jeg har å melde av positive forbedringer. Jeg løp 21 km i kø, løypa var i overkant trang mange steder. Eller var det puljene som var for store? Etter ca 5 km tenkte jeg at det løsnet litt med sikksakkløping og nestensnubling i ustrukturerte løperes bein, men gleden varte ikke lenge. Selv på oppløpet, med mål i sikte, måtte jeg sikksakk-spurte! Hvem er disse løperne, som etter 20,9 km i ca samme tempo som meg bestemmer seg for å senke tempoet til komfortjogg? På grensen til det uforklarlige, spør du meg.
Arrangøren kan selvfølgelig ikke klandres for treige løpere, men bredere trase hadde vært en god ide. Det kommersielle preget ga dessuten meg en dårlig smak i munnen. Da jeg prøvde å melde meg på i august en gang, skulle arrangøren ha 750 kr + lisens og avgift. For mye, spør du meg. Heldigvis var jeg smart nok til å forutse at horder av påmeldte ville finne ut et par uker før start at de ikke hadde trent nok, og dermed være villige til å selge sitt startnummer billig. Og det hjalp altså ikke at mange løpere skuffet måtte konstatere at de ikke hadde forhåndsbestilt t-skjorte da de hentet sitt startnummer. Kan det ha vært noe særlig å tjene på dette, Vidar?
Så til selve løpet: Jeg åpnet forholdsvis rolig, og tenkte mange ganger at "Dette tempoet kan jeg holde til evig tid". Kanskje litt lite aggressivt? Det viste seg imidlertid at det ble vanskeligere å holde tempoet etterhvert, rundt 8 km begynte jeg så smått å merke det, og fra 11-12 km måtte jeg jobbe mentalt med å presse på. Jeg er dog veldig fornøyd med at jeg klarte nettopp det, og følte at jeg kunne sette inn et ekstra gir fra 17-18 km. Fra den grusomme bakken ved Stortinget (ja, det er faktisk en bakke der!) gikk det mest på viljen, men det er vel slik det skal være?
Det er gøy at løypa vender slik at du kan se de raskere løperne komme mot deg i super-fart, mens du selv gjør ditt ytterste for å fokusere på teknikk og fart! Det var gøy å bli heiet på av Ingrid Kristiansen, og det ga i det minste en kortvarig glede med musikkvideoer og underholdning langs løypa. Og veldig gøy å komme i mål og konstatere at det ble ny personlig rekord! Det var imidlertid ikke lett å få grabba til seg litt vann og en banan. Nok et forbedringspotensiale for arrangøren.
Flere Treningscampere var i aksjon - både på maraton-distansen og på 10 for Grete. Sterke prestasjoner på alle kvinner og menn! Så gjenstår å se om det blir massemønstring neste år også, eller om vi finner et annet arrangement som høstens hovedtreningsmål.
Treningscamps halvmaratonere møttes til felles opp-psyking en god time før start. Det ble tid til både syting over at t-skjorten ikke var inkludert i startavgiften i år, utbasunsering av personlige målsetninger for dagen, og generelt prat før vi ble jaget vekk av en ivrig gateselger med ganske stygge bilder. Campernes målsetninger varierte, Synne skulle debutere på halvmaratondistansen, Anna skulle bevise at hun var tilbake i før-gravid form, og resten av oss skulle perse. Og samtlige innfridde, tror jeg, og løpet må dermed anses for å være en stor suksess.
Løpsarrangementet må derimot sies å være et stykke unna suksess. Herlig med bedre doer før start, men det tror jeg er det jeg har å melde av positive forbedringer. Jeg løp 21 km i kø, løypa var i overkant trang mange steder. Eller var det puljene som var for store? Etter ca 5 km tenkte jeg at det løsnet litt med sikksakkløping og nestensnubling i ustrukturerte løperes bein, men gleden varte ikke lenge. Selv på oppløpet, med mål i sikte, måtte jeg sikksakk-spurte! Hvem er disse løperne, som etter 20,9 km i ca samme tempo som meg bestemmer seg for å senke tempoet til komfortjogg? På grensen til det uforklarlige, spør du meg.
Arrangøren kan selvfølgelig ikke klandres for treige løpere, men bredere trase hadde vært en god ide. Det kommersielle preget ga dessuten meg en dårlig smak i munnen. Da jeg prøvde å melde meg på i august en gang, skulle arrangøren ha 750 kr + lisens og avgift. For mye, spør du meg. Heldigvis var jeg smart nok til å forutse at horder av påmeldte ville finne ut et par uker før start at de ikke hadde trent nok, og dermed være villige til å selge sitt startnummer billig. Og det hjalp altså ikke at mange løpere skuffet måtte konstatere at de ikke hadde forhåndsbestilt t-skjorte da de hentet sitt startnummer. Kan det ha vært noe særlig å tjene på dette, Vidar?
Så til selve løpet: Jeg åpnet forholdsvis rolig, og tenkte mange ganger at "Dette tempoet kan jeg holde til evig tid". Kanskje litt lite aggressivt? Det viste seg imidlertid at det ble vanskeligere å holde tempoet etterhvert, rundt 8 km begynte jeg så smått å merke det, og fra 11-12 km måtte jeg jobbe mentalt med å presse på. Jeg er dog veldig fornøyd med at jeg klarte nettopp det, og følte at jeg kunne sette inn et ekstra gir fra 17-18 km. Fra den grusomme bakken ved Stortinget (ja, det er faktisk en bakke der!) gikk det mest på viljen, men det er vel slik det skal være?
Det er gøy at løypa vender slik at du kan se de raskere løperne komme mot deg i super-fart, mens du selv gjør ditt ytterste for å fokusere på teknikk og fart! Det var gøy å bli heiet på av Ingrid Kristiansen, og det ga i det minste en kortvarig glede med musikkvideoer og underholdning langs løypa. Og veldig gøy å komme i mål og konstatere at det ble ny personlig rekord! Det var imidlertid ikke lett å få grabba til seg litt vann og en banan. Nok et forbedringspotensiale for arrangøren.
Flere Treningscampere var i aksjon - både på maraton-distansen og på 10 for Grete. Sterke prestasjoner på alle kvinner og menn! Så gjenstår å se om det blir massemønstring neste år også, eller om vi finner et annet arrangement som høstens hovedtreningsmål.
Kommentarer
Legg inn en kommentar