På toppen av Afrika

Dette er historien om min lengste motbakkeøkt noen sinne. 


Årets ferie ble lagt til senhøsten. Vi hadde pekt oss ut Tanzania, og der skulle vi dra på safari. Etterpå skulle vi ligge langflate på en solseng på Zanzibar. Avslappende ferie, med andre ord. Men da jeg la frem planene våre for en kompis, mente han at vi ikke kunne la sjansen til også å klatre opp på Afrikas høyeste fjell gå fra oss. Kilimanjaro, med sine 5.895 meter, ligger som kjent i Tanzania. Jeg fikk kjempelyst, men var litt usikker på om jeg kunne overtale min bedre halvdel til å bli med. Man tvinger liksom ikke med seg folk opp på Kilimanjaro. Men utrolig nok, og nesten uten masing (jeg lover!), sa han ja. Vi handlet inn halve turavdelingen hos Oslo Sportslager og dro av gårde. 

Litt om selve opplegget: Vi valgte en tur på seks dager, og reiste med en internasjonal gruppe på 12 personer. Vi skulle tilbringe fem netter i telt, og gå i 6-7 timer hver dag. For en lite fjell- og teltvant person var det altså duket for utfordringer på flere plan. 
Ved «inngangsporten»: Machame gate, på 1.828 meter.
Det ble en del venting før vi kunne begynne å gå. Bærene har en maksgrense på bagasje på 15 kilo, og alt veies nøye.
Regnskog og bare smil den første dagen.
Man begynner å gå i regnskogen den første dagen, så skifter landskapet og blir tørrere, gråere. Støvet var overalt, men tross alt MYE bedre enn gjørme (som ville vært konsekvensen hvis det hadde regna). 

Ved leiren den første kvelden.


På vei mot toppen! Men, foreløpig bare på dag 4.
Dagene var slik: Vi ble vekket halv sju om morgenen med en kopp varm te. Så var det bare å hoppe i turklærne, og vaske seg med det varme vannet vi fikk utdelt. Frokosten ble spist i matteltet: Egg, pølser, toast, grøt og frukt. Som regel begynte vi å gå før klokka åtte, og gikk hele dagen (med pauser). 

Morgenstell.
Det ble noen utrolig fine dager, med fantastiske utsikter, flott vær og stort sett god form. Guidene var kjempeflinke til å motivere og sørge for at humøret var på topp. Etter hvert som vi kom opp i høyden, kom riktignok høydesyken snikende: Kvalme, svimmelhet, hodepine og lite energi. Jeg kjente meg fremdeles trygg på at jeg ville komme meg til toppen - men hvor ubehagelig ville det bli? 

Utsikt til et annet fjell: Mount Meru.
På dag fire ankom vi leiren tidlig på ettermiddagen. Vi la oss klokka 19 - og ble vekket igjen klokka 23. Rundt midnatt var vi på vei opp for endelig å bestige Kilimanjaro - bare litt igjen! Poenget med å gå på natta er å nå Uhuru Peak og de 5.895 meterne ved soloppgang. Men allerede etter en time fikk jeg pustevansker. Jeg tror det var et slags panikkanfall. Veldig ubehagelig, men litt irrasjonelt, siden jeg tross alt fikk mer enn nok oksygen og alle andre klarte seg helt fint. Etter en kort pause, bestemte jeg meg for at resten av turen skulle handle om det enkleste jeg kan tenke meg: Puste. Inn gjennom nesa, ut gjennom nesa. Så rolig jeg kunne i høyden. Kjæresten min fikk så kraftig migrene at han måtte snu da vi var nesten halvveis, men jeg fikk fortsette (vi hadde en avtale: Hvis den ene må snu, fortsetter den andre). På grunn av høydesyken klarte jeg ikke å holde følge med de andre i gruppa, men heldigvis tok en av assistentguidene seg av meg.

Stella Point er det første punktet man kommer til, i hvert fall når man går den ruta som vi valgte. Da er du på 5.745 meter, og mange snur når de kommer hit. Jeg klarte å kjempe meg opp dit, gjennom et terreng som minnet mest om en sandstrand - i motbakke og kuldegrader. De tunge fjellskoene sank dypt nedi for hvert skritt jeg tok, og denne biten var desidert tyngst. Også rett før (første) mål?! Typisk! 

Fra Stella Point tar det cirka 45 minutter å gå til Uhuru Peak, som er det aller høyeste punktet. Det var aldri noe alternativ for meg å snu før jeg var helt oppe, så jeg bare fortsatte i det veldig lave, men jevne tempoet mitt. På veien passerte vi isbreer, ørkenlandskap... Når jeg ser bildene i ettertid, synes jeg det ser nesten uvirkelig ut. Men der og da var jeg for sliten til å ta helt inn over meg hvor vakkert og spesielt landskapet rundt meg var. Jeg husker at jeg kom til toppen og fikk øye på de fleste i gruppa mi (de hadde bare vært der oppe i et kvarters tid, men jeg hadde ikke sett snurten av de på flere timer). Guiden sa at vi måtte ta bilde, og jeg tenkte «ok, da». Jeg er faktisk usikker på om jeg ville orket å dokumentere denne bragden hvis det ikke hadde vært for at han minnet meg på det - og fant frem kameraet mitt og fikk noen til å ta bildet. Jeg var glad, men for sliten til å dvele ved seiersfølelsen. Jeg var så utrolig sliten! Og dehydrert og svimmel og lei av å gå. Men jeg klarte det. Jeg sto på toppen!
Jeg klarte det! Kan vi gå tilbake nå?
Sola står opp over Kilimanjaro.
Ifølge klimaforskere kan disse isbreene være borte om få år. Synd!
Landskapet rundt Uhuru Peak var veldig skiftende.
Turen tilbake til leiren tok to-tre timer (og så brukte vi en dag til på å komme oss helt ned igjen). Det var et slit å komme seg ned også, og ifølge øyenvitner som kjenner meg godt, så jeg ut som et levende spøkelse da jeg kom tilbake til leiren. Da bar det rett i soveposen - etter å ha takket den fantastiske guiden Brayghton for all hjelpen. Jeg hadde ikke kommet meg opp uten ham. 

Så, vil jeg anbefale «Kili» til andre? Jepp. Det var jo et eventyr! Seks dager på tur med fantastisk flotte mennesker og i utrolige omgivelser. Joda, jeg ble dårlig, men så tok jeg jo ikke høydesyketabletter (etter å ha fulgt legens råd). Og høydesyke er merkelige greier. Noen får det, andre ikke. Mange har kanskje lest om Vegard Ulvang, som ble så dårlig at han ikke kom opp på første forsøk. Jeg kom meg til toppen, og det er jeg kjempestolt av. Og, dette er ikke tull: Jeg tror det hjalp med all motbakketreningen jeg har hatt, både fra Smestad til Tryvann med TC-gjengen og alene på vei fra Sognsvann til Skjennungstua. Det var bare det at denne motbakken var litt lengre.

    

Kommentarer

  1. Så utrolig bra Lise! Sterkt å komme seg til topps med kropp som ikke spiller på lag. Litt av en bragd - og en kjempefin historie å dele her. Takk!!

    SvarSlett
  2. Takk for det! Jeg tror kanskje dette er min største bragd noen sinne. Barnefødsler og maraton fremstår som en tur i parken nå ;-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar