Face your fear

Det begynte med en gave fra de kjempesnille Camperne

Som sikkert ville gi meg litt pes tilbake for at jeg piner de så fælt i parken

Etter å ha grudd meg det siste halve året eller så, var jeg endelig klar for #face-your-fear i dag. 1 time med PT på optimal trening. Det var ikke skrekkblandet fryd, det var faktisk bare ren skrekk. Troligvis har jeg sett litt for mange you tube filmer med sykt sterke folk, catslides med 100 kg mann på ryggen lizzm. Jeg var beredt for å dø. Adjøbrev til barna, mannen og jobben printet ut - all sjokoladen spist opp for å gå ned mest mulig med fulle seil. Sanger til begravelsen valgt ut og beskjed om at jeg skal brennes og ikke råtne i en kiste mens maur og det som verre er forsyner seg av Nidars beste. Men at de først selvsagt kan sjekke om jeg har noe som kan brukes av organer eller fett. Noe bør det da være som er okei selv i denne "skulk all styrketrening og uttøyning de siste fem åra" kroppen.

Jeg nølte selvsagt ved døra.  Tenkte på De Lillos og nynnet uten god tone "Jeg skjelver, føler meg faktisk dårlig. Og som alltid er det vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si". Så tok jeg sats og skjøv døra opp, tok de tunge trinnene opp trappa til dette optimale treningsstedet. Pustet med hele magen - kanskje litt med tærne også, før jeg besteg verdens høyeste dørstokk.

Men hva møter meg!? 20-25 min med koseprat om hva som motiverer meg, hvor jeg vondt (jeg hakke vondt noe sted jeg!), hvorfor jeg trener (trenger man en grunn?) og ikke minst hva jeg spiser. Hjelp - Kan man ikke se det på meg da?? Er ikke mye raw food og grønt gress i denne kroppen. Jeg ville bare ha et par gode øvelser som kan styrke de svake løpepunktene mine - ikke en full pseudoanalyse av livet mitt. Er jeg lykkelig? Jada, jada - men det blir enda bedre om du bare kan gi meg noen øvelser som gir meg mer spenst i steget og snert i frasparket. Alt annet i livet mitt er på stell og alt er fryd og gammen (yeah right). Var bare vaflene og kaffen som manglet, så kunne dette vært en hvilken som helst spådametime. Eller noe sånt.

Så begynte han å klemme på meg. Neida, ikke noe koseklemming her - han trøkte tommelen inn i skuldre og hoftefeste og alle andre steder hvor man ikke skal trøkke noe som helst inn uten at man treffer et betent punkt. "Er det ubehagelig?" - Javissst, bingo, tusen takk - du er skikkelig flink! Jada, dommen er klar - som den har vært hundre ganger før - jeg har stive skuldre og nakke og alt det der kontorrottejobbgreiene. Men det er beina som løper - drit i alt over kjernen!!

Jeg fikk lov til å ta litt armhevinger - mens han beundret min eminente teknikk og rå styrke. Hørtes ut som han lo, men det var sikkert bare noe rusk i halsen.  Så fikk jeg stå litt planke - her følte jeg nesten at han ble imponert. høhø. Litt tøy og bøy var det også, han sjekket visstnok beveligheten min. At det var sa du? Syns ikke det er nødvendig å kunne dra tærne bak øra, det kan umulig gi bedre tider på halvmaraton. Utfall gikk sånn tålelig - på balansebrett som sikkert var lodda for å få meg ut av balanse. Jeg er i vater - full harmoni og balanse! høh. 

Så - altså, jeg overlevde dette her. Men usikker på om jeg kan loggføre dette som trening. I så fall kan jeg glatt føre den daglige lunsjen hver eneste dag som styrketrening fremover. 

Men neste gang blir det visst andre boller. Han skal sy sammen det ultimate opplegget for meg som gjør at jeg kommer helt i balanse på alle plan og kroppen min får suboptimalisert alle bevegelsene og ALT kommer til å være så på stell på no time. Så skal han vite alt jeg spiser i løpet av en dag. Den mannen er ikke snill.


PS - tusen takk for gaven. Jeg setter umåtelig stor pris på den. Akkurat som dere setter pris på bonusrundene i parken. Ses i morgen - det blir pay back time!