Da er det like før igjen da...

Det er noen år siden jeg var oppe til eksamen, men den følelsen rett før glemmer man aldri! Akkurat den følelsen som kommer igjen og igjen rett før et løp... Hver bidige gang! Tenkte kanskje det kunne bli litt mindre skummelt og nervøst etter hvert, men neida! Ingen trøst å få hos en av mine helter, Turid Veggeland som har løpt mangeogåtti maraton heller; da jeg spurte henne om hun gruet litt mindre fra gang til gang, var svaret Neida, slett ikke :) Så da vet vi det.
Nesten i mål, i fjor. Og snart er jeg nok nesten i mål igjen - må bare løpe litt først...
Og nå er den der igjen: den følelsen av at dette blir for tøft, tanken på at jeg ALDRI skulle meldt meg på, er jo IKKE i form, hærlighet jeg er helt gæern!

Det er noen forskjeller på korte og lange løp. En av forskjellene er at jo lenger du løper jo lenger må du vente på svaret på hvorfor du utsetter deg for disse påkjenningene gang på gang. For det glemmer man jo lett. På en 10 km får du svaret relativt raskt, på en maraton tar det forholdsvis mye lenger tid. Men svaret kommer jo alltid når man passerer målstreken! Det er da man husker hvorfor: tilfredsstillelsen over å ha klart det igjen, endorfinrusen, den deilige slitenheten. Og så medaljen da :-D
Det hadde vært så utrolig kjempefint å få en sånn tretallerken til :) Disse er for hhv 2. og 3. plass i klassen. Kunne jo tenke meg en 1. plasstallerken også, i ALL beskjedenhet...
Hørte en kollega fortelle om sitt første år som leder i dag: et år hvor hun var småkvalm hver søndag fordi hun gruet for uka som lå foran, hun var usikker og uvel og overveldet og hadde det egentlig ikke så bra. Hvorfor gidder man da? Det vet jo vi noe om, vi som utfordrer oss selv fordi vi vet at det føles så godt når vi har stått løpet ut - bokstavelig talt - og klart det!! (Og kollegaen min er blitt en kjempefin og trygg leder!)
Dessuten kunne jeg godt tenke meg å bruke denne t-skjorta igjen etter Nordmarka Skogsmaraton...  spesiallaget av meg til meg ;-)
På lørdag er det altså Nordmarka Skogsmaraton. Jeg er nervøsere enn vanlig fordi det er så innmari om å gjøre å slå egen tid fra i fjor. Har gått og vært småmisfornøyd med den et helt år, nå er det på tide å ordne opp! Har allerede nådd ett av målene for sesongen hva tid angår, så mye står på spill når jeg snart skal prøve å nå det neste...

Kryss fingrene for oss som skal løpe på lørdag'a! Vemund, Siw-Mette, Kåre og moi. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for å hedre navnet til Treningscamp :-) Og masse lykke til alle andre også som grugleder seg nå og skal løpe i helgen!

(Og forresten: jeg gleder meg jo bittelitt også da!)



Kommentarer

  1. Lykke til Marianne, dette går fint det:-)

    SvarSlett
  2. Lykke til Marianne, kommer til å klare dette :o)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar