Siri hadde på forhånd annonsert at i kveld skulle vi løpe intervaller igjen.
At du sa at det var? Interv...?
Intervaller. Shit. En hel vinter har gått (og den er åpenbart her fremdeles), og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på de litt mer bedagelige mørketidsøktene vi har kjørt i parken. På grunn av snø, is, slaps og annet vinterrelatert har vi løpt sammenhengende økter på 7-8 kilometer i stedet for intervaller. Sistnevnte hører barmark og plussgrader til. Så hvordan kom kroppen til å takle denne bråoppvåkningen?
– I was dying.
– Jeg døøøør!
– Nå døde både jeg og pulsklokka mi.
Over ser du noen utbrudd fra i kveld. Mye død, altså. Vi brukte den lange oppoverbakken i parksprintløypa, og den er visstnok på 400 meter. Opp den i full fart, så rolig jogg ned igjen. Vi bak stoppet og snudde da de raskeste nådde toppen. Ti ganger. Pluss en runde i parksprintløypa som oppvarming, og en som nedtrapping. Det ble cirka åtte kilometer til sammen.
Egentlig synes jeg alle sitatene om død sier sitt, men må ta med at jeg er imponert over at folk har så mye futt i seg en kald og mørk kveld i det som kunne vært en vårmåned. Ok, mange av oss var døden nær og fryktelig slitne da runde ti var unnagjort, men er ikke det vitsen da? Kroppen min kjentes ok, men på vei hjem fra parken fikk jeg vondt i knærne og måtte gå hjem (følte meg 80 år). Heldigvis føles det helt fint nå, men skal være litt obs på det der. Vil gjerne beholde knærne i noenlunde god form!
I parken i kveld: Per, Ivan, Janis, Lea, Siw-Mette, Siri og jeg.
Mulig det blir noen langturer eller annet gøy i påsken, det er bare å følge med på bloggen. Og skriv gjerne i Facebook-gruppa vår hvis du har lyst på selskap på en treningstur. Folk pleier ikke være vonde å be!
At du sa at det var? Interv...?
Intervaller. Shit. En hel vinter har gått (og den er åpenbart her fremdeles), og jeg har hatt mer enn nok med å henge med på de litt mer bedagelige mørketidsøktene vi har kjørt i parken. På grunn av snø, is, slaps og annet vinterrelatert har vi løpt sammenhengende økter på 7-8 kilometer i stedet for intervaller. Sistnevnte hører barmark og plussgrader til. Så hvordan kom kroppen til å takle denne bråoppvåkningen?
– I was dying.
– Jeg døøøør!
– Nå døde både jeg og pulsklokka mi.
Over ser du noen utbrudd fra i kveld. Mye død, altså. Vi brukte den lange oppoverbakken i parksprintløypa, og den er visstnok på 400 meter. Opp den i full fart, så rolig jogg ned igjen. Vi bak stoppet og snudde da de raskeste nådde toppen. Ti ganger. Pluss en runde i parksprintløypa som oppvarming, og en som nedtrapping. Det ble cirka åtte kilometer til sammen.
Egentlig synes jeg alle sitatene om død sier sitt, men må ta med at jeg er imponert over at folk har så mye futt i seg en kald og mørk kveld i det som kunne vært en vårmåned. Ok, mange av oss var døden nær og fryktelig slitne da runde ti var unnagjort, men er ikke det vitsen da? Kroppen min kjentes ok, men på vei hjem fra parken fikk jeg vondt i knærne og måtte gå hjem (følte meg 80 år). Heldigvis føles det helt fint nå, men skal være litt obs på det der. Vil gjerne beholde knærne i noenlunde god form!
I parken i kveld: Per, Ivan, Janis, Lea, Siw-Mette, Siri og jeg.
Mulig det blir noen langturer eller annet gøy i påsken, det er bare å følge med på bloggen. Og skriv gjerne i Facebook-gruppa vår hvis du har lyst på selskap på en treningstur. Folk pleier ikke være vonde å be!
Kommentarer
Legg inn en kommentar