2012 på godt og med småvondter

Siri har oppfordret til en oppsummering av 2012. Jeg skriver derfor noen ord om mitt fjerde år som trimmer og løper (man kan vel kalle seg det selv om man ikke løper veldig fort) – og ikke minst mitt tredje år som camper.

For å gjøre unna det rent målbare: Jeg synes det er morsomt med startnummer, og 2012 ble et år med fremgang med nummer på brystet. Det ble pers i alle løpene som jeg hadde deltatt i før, og dermed også pers på alle distansene: 3 km (Parksprinten 11. mars), 5 km (Rye-løpet 22. mai), 10 km (Sentrumsløpet 28. april), halvmaraton (Fredrikstadløpet 25. mars) og maraton (Oslo Maraton 22. september – takk for drahjelpa, Caspar!). Og for å sette ting i perspektiv: Pers på maraton betyr at verdenseliten nå bare nesten løper dobbelt så fort som meg. Jeg tipper at de har fått med seg resultatet og legger seg ekstra i selen for å gjenopprette forholdstallet neste sesong.

I tillegg til en del løp gikk jeg fire skirenn (fremdeles med elendig teknikk), syklet seks ritt og hadde min første kontakt med triathlon gjennom minitrathlonen Gråtassen og sprintdistansen under Oslo Triathlon.

Men selv om jeg finner litt ekstra motivasjon i et startnummer, er det jo ikke det som drar meg over dørstokken – attpåtil med glede. Foruten onsdagsøktene i parken ser jeg tilbake på noen harde og morsomme intervaller inne på Bislett, adrenalinfylte bakkeintervaller opp til Tryvann og hyggelige turer nedover igjen, og 27 pratsomme kilometer på tur til Sandvika og tilbake den første søndagsmorgenen i april – for å nevne noe. Én ting er at camperne er skyld i at verdenseliten nå må jobbe seg ned under to timer på maraton, men for meg er Treningscamp også veldig sosialt, og jeg håper at flere føler det på samme måte seg om meg, og at nye campere finner seg vel til rette.

Etter å ha vært så godt som skadefri siden jeg begynte å trimme, har 2012 også vært året med alle slags småvondter. Man blir ikke sterk i overkroppen av bare å løpe. Å kjøpe restplass til Vasaloppet på Finn.no helgen før, uten å kunne skryte på seg særlig med staketrening, var kanskje ingen klok beslutning. Og sesongens første sykkelturer, i aggressiv sittestilling lært av å ha sett proffene sykle vårklassikerne på tv, førte til at jeg ufrivillig lå i planken gjennom påsken. For naprapaten må jeg ha vært som en pengesekk å kna på.

I slutten av juni fikk jeg også trøbbel med den ene ankelen. Dette ledet i første omgang til en drøy måned helt uten løping og med stadig nedadgående humør. Etter å ha prøvd det meste (blant annet mer naprapat, Strassburg-sokken, god og gammel fotrulle, ProStretch Plus, kinesiologi-tape og sånn sirkulasjonsmaskin som Drillo reklamerer for på tv), føltes ankelen gradvis bedre, og jeg kom meg gjennom Birkebeinerløpet i midten av september og Oslo Maraton helgen etter med svært få mil i bena de to-tre foregående månedene. Det viste seg imidlertid at jeg hadde endret løpesteg, og resultatet ble nye vondter bak stortåa, på innsiden av kneet og på utsiden av hofta. Ankelen ble heller aldri helt bra, så nå på nyåret har jeg endelig oppsøkt en fysioterapeut som har fortalt at problemet heter tibialis posterior. Visstnok har senen som går fra denne bakre leggmuskelen og rundt ankelen til festet på innsiden av fotbladet, fått seg en trøkk. Løsningen er angivelig fysikalsk behandling, flybårne såler fra Canada og opptreningsøvelser, med et halvt års tidsperspektiv. Jeg har større tro på dette enn sirkulasjonsmaskinen til Drillo. I mellomtiden føler jeg på kroppen og holder litt igjen på løpinga. Dette får være lærepengen for ikke å ha oppsøkt folk med peiling tidlig. 

Samtidig har disse småvondtene vært en liten vekker for meg. I tillegg til å trene variert med en del sykkel og noe som skal ligne på svømming, har jeg derfor i løpet av høsten gjort en liten innsats med stryke- og bevegelighetstrening, med særlig fokus på kjernemuskulatur. Jeg må innrømme at Siri nok har rett når hun sier at det er bra for kroppen…

Jeg har ikke satt meg noen tidsmål for 2013. Inspirert av Siljas blogginnlegg fra i fjor, har jeg meldt meg på Trollveggen Triathlon. Foreløpig ligger jeg ikke engang an til å komme meg for egen maskin opp fra havnebassenget i Åndalsnes. Altså er det på alle måter et stykke opp mot Trollstigen og mål på toppen av Stabbeskaret. Sånn sett passer det bra å trene variert også inn i 2013. I tillegg skal jeg fortsette styrke- og bevegelighetstreningen i det nye året. Lise Marit har proklamert at hun skal doble antall armhevinger fra 20 til 40 i løpet av året. Jeg henger meg med på den. Også håper jeg det blir mange harde og sosiale treningsøkter med Treningscamp og noen morsomme løp i bunaden!

Fortsatt godt nytt treningsår!

Kommentarer

  1. Du trengte en hel måned for å oppsummere året Christopher, men med alle de "småplagene" skjønner jeg at året var hardt på mange måter!

    Måtte 2013 bli mye, mye bedre for deg! (Og da tenker jeg egentlig ikke på løpetidene nei:-)!)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar