2012 - det året det var så bratt, eller var det 2011?
De to siste årene har glidd litt sammen til ett, og det jeg virkelig har lært på kroppen disse to årene er ordet TOTALBELASTNING. Jeg kan både skrive og uttale det, og jeg forstår kanskje for første gang hva ordet virkelig innebærer. I alle fall for meg.
Våren 2011 gikk jeg rundt som en liten hvalross, med trøbbelbekken som ikke tillot stort annet trening enn "løping" på elipsa. Ikke at det var mye trening, etter full arbeidsdag og vel så det befant jeg meg stort sett på sofaen, i en eller annen horisontal stilling fra jeg kom hjem til mannen sparka meg ned trappa og i seng. De gangene jeg fikk kreket meg til Elixia (dengang GymClub) bedrev jeg trim for eldre på elipsa og på mattene. Det var imidlertid ikke stort å skryte av, selv om sikkert noen kunne blitt imponert av at den høygravide dama i det hele tatt trente. Nå bruker jeg lang tid på å komme til poenget, jeg vet det. Poenget er at den treninga jeg bedrev var virkelig begredelig, jeg kunne holde ut 10 min er eller 15 min på elipsa før jeg fikk en eller annen stikkende smerte i magen, og alle gravide vet det er fy fy og fortsette treninga da. Men, fra den dagen jeg gikk ut i svangerskapspermisjon eller hva det nå heter, så kunne jeg plutselig trene 20-40 min på elipsa, med mye høyere intensitet. Det var så ubeskrivelig digg å endelig kunne ta seg litt fysisk ut at jeg selvsagt kjørte på med trening hver dag i ti dager, før jeg dro til Ullevål for å ta den siste økta der.
Det jeg altså lærte og som ga meg en skikkelig vekker var ordet og begrepet totalbelastning. Fra den ene dagen til den andre kunne jeg trene vesentlig mer, hardere og likevel føle meg bedre etterpå. Bare pga mindre totalbelastning. Det er selvsagt nå nærliggende å spørre hvor mye jeg likevel forstod og ikke minst lærte. For ja, jeg lærer stadig mer om dette begrepet, as we speak. Juleferien er på siste runde, og jeg har nok engang erfart hvor mye mer jeg har å gi på trening. Så la oss kalle våren 2011 for en oppvåkning hva angår begrepet totalbelastning, og året 2012 for videre kursing.
Det er mange forskjeller på meg og Petter Northug jr. Og jeg skal ikke kjede dere med alle. Jeg er klar over at han både er bedre på ski enn meg og er av det såkalte sterke kjønn. Hah! Han trener nok også litt mer enn meg. Men, på totalbelastning gruser jeg han, det kan du vedde pokerfjeset ditt på. Petter hviler trolig mer han trener, mens jeg trener langt mer enn jeg hviler. Det er det som er hovedforskjellen, og det forklarer alle ulikhetene i våre resultat. Så, i 2013 skal jeg hvile meg til toppform.
Kanskje.
Nei, for jeg skal selvsagt ikke hvile et sekund mer enn jeg har gjort i 2012. Men jeg skal seriøst forsøke å skru tempoet litt ned, eller i alle fall tenke ordet totalbelastning oftere og ikke minst agere ut i fra det. Hvilket innebærer å kjøre en rolig treningstur i stedet for en hard, de ukene totalbelastningen er (for) høy. Erfaringen i 2012 viser at å løpe konkurranser uten noe overskudd grunnet for høy totalbelastning er som å løpe med håndbrekket på, det kan man både kjenne på kroppen underveis og se på tiden etterpå. Ikke noe gøy heller.
Så over til oppsummeringen og veien videre!
Høydepunkt i 2012:
SkiLøpet og Adiosskoene. Jeg stilte litt overraskende til start her, og jeg løp med nye sko kjøpt av Hege på utenlandstur. Egentlig var det ikke jeg som løp med skoene, men skoene som løp med meg. Løpet var ti kilometer langt, minst. Det er den rareste opplevelsen jeg har hatt. Skoene eide meg og asfalten, og det var bare å henge på.
Dette året har også et litt annet høydepunkt, nemlig mange onsdager med over førti fremmøte i parken! Det er veldig stas, og jeg gleder meg til en ny løpsvår med alle dere gamle og nye Campere.
Det var også veldig gøy å arrangere barneløpet Smestaddammen rundt. Det håper jeg å få til også i 2013.
Gøy var det også å løpe med tyllskjørt i Sentrumsløpet og de to dameløpene Iformløpet og KK-mila. Men, mest moro i Sentrumsløpet fordi det ga meg mye ekstra heiing og smil. Så enkelt og så virkningsfullt. Anbefales!
Årets utenlandsopplevelse må kanskje også på lista: Run To The Beat i London. Det var en spesiell opplevelse, på mange måter.
I motsatt ende av skalaen er årets Oslo Maraton, der jeg på et eller annet vis karret meg gjennom de 21 kilometerne med magesmerter vonde som regnskapstallene til en hvilken som helst norsk fotballklubb. Desillusjonert og med bare en eneste tanke i hode; "hvor er nærmeste toalett?"
Årets Vassfjellet Rundt var heller ingen direkte høydare i gjørma.
Løpstidene mine i 2012 var enten for begredelige eller så har alderen virkelig slått inn. Jeg husker bare vagt noen av de. Det er kanskje også et tegn på at jeg slett ikke er så opptatt av hvilken tid som står på resultatlista, men hvordan reisen var. Når man er mosjonist kan neppe det være skadelig.
Mål for 2013:
Konkurransemål for 2013 som må nevnes: litt mer styrketrening (gjerne litt jevnlig!!), maratoncomeback og under 1:45 på halv (igjen). 5 og 10 km skal også løpes, men for å unngå spagaten allerede nå setter jeg ingen mål her, de ligger i hodet mitt og det er ille nok!
Jobbe litt mindre på kveldstid og generelt senke skuldrene ned noen hakk. Prøve sofaen oftere.
Det viktigste målet er imidlertid et helt annet. Jeg ser tegninga klarere nå: Mange mosjonister har kommet til parken og Campen. De har fått satt treninga litt mer i system og de deltar oftere i konkurranser. Mange av de knuser meg allerede første gangen, men det verste er selvsagt de jeg satte ettertrykkelig på plass da de kom, men som nå begynner å vise meg ryggen. Det blir stadig flere av denne sorten. Planen for 2013 er derfor å begynne med villedning. "Øk totalbelastningen". "Ikke varm opp". "Gå hardt ut, og øk på hele tiden". "Ikke varier sko eller underlag". "Hvis det gjør vondt noe sted, tren mer". Sånne ting. For i 2013 skal jeg endelig leve etter det jeg har lært om totalbelastning og gruse dere alle som en. I supergirl drakta mi. Bare vent - dere skal alle få se den røde kappa mi når jeg suser forbi!
Godt nytt år!
De to siste årene har glidd litt sammen til ett, og det jeg virkelig har lært på kroppen disse to årene er ordet TOTALBELASTNING. Jeg kan både skrive og uttale det, og jeg forstår kanskje for første gang hva ordet virkelig innebærer. I alle fall for meg.
Våren 2011 gikk jeg rundt som en liten hvalross, med trøbbelbekken som ikke tillot stort annet trening enn "løping" på elipsa. Ikke at det var mye trening, etter full arbeidsdag og vel så det befant jeg meg stort sett på sofaen, i en eller annen horisontal stilling fra jeg kom hjem til mannen sparka meg ned trappa og i seng. De gangene jeg fikk kreket meg til Elixia (dengang GymClub) bedrev jeg trim for eldre på elipsa og på mattene. Det var imidlertid ikke stort å skryte av, selv om sikkert noen kunne blitt imponert av at den høygravide dama i det hele tatt trente. Nå bruker jeg lang tid på å komme til poenget, jeg vet det. Poenget er at den treninga jeg bedrev var virkelig begredelig, jeg kunne holde ut 10 min er eller 15 min på elipsa før jeg fikk en eller annen stikkende smerte i magen, og alle gravide vet det er fy fy og fortsette treninga da. Men, fra den dagen jeg gikk ut i svangerskapspermisjon eller hva det nå heter, så kunne jeg plutselig trene 20-40 min på elipsa, med mye høyere intensitet. Det var så ubeskrivelig digg å endelig kunne ta seg litt fysisk ut at jeg selvsagt kjørte på med trening hver dag i ti dager, før jeg dro til Ullevål for å ta den siste økta der.
Det jeg altså lærte og som ga meg en skikkelig vekker var ordet og begrepet totalbelastning. Fra den ene dagen til den andre kunne jeg trene vesentlig mer, hardere og likevel føle meg bedre etterpå. Bare pga mindre totalbelastning. Det er selvsagt nå nærliggende å spørre hvor mye jeg likevel forstod og ikke minst lærte. For ja, jeg lærer stadig mer om dette begrepet, as we speak. Juleferien er på siste runde, og jeg har nok engang erfart hvor mye mer jeg har å gi på trening. Så la oss kalle våren 2011 for en oppvåkning hva angår begrepet totalbelastning, og året 2012 for videre kursing.
Det er mange forskjeller på meg og Petter Northug jr. Og jeg skal ikke kjede dere med alle. Jeg er klar over at han både er bedre på ski enn meg og er av det såkalte sterke kjønn. Hah! Han trener nok også litt mer enn meg. Men, på totalbelastning gruser jeg han, det kan du vedde pokerfjeset ditt på. Petter hviler trolig mer han trener, mens jeg trener langt mer enn jeg hviler. Det er det som er hovedforskjellen, og det forklarer alle ulikhetene i våre resultat. Så, i 2013 skal jeg hvile meg til toppform.
Kanskje.
Nei, for jeg skal selvsagt ikke hvile et sekund mer enn jeg har gjort i 2012. Men jeg skal seriøst forsøke å skru tempoet litt ned, eller i alle fall tenke ordet totalbelastning oftere og ikke minst agere ut i fra det. Hvilket innebærer å kjøre en rolig treningstur i stedet for en hard, de ukene totalbelastningen er (for) høy. Erfaringen i 2012 viser at å løpe konkurranser uten noe overskudd grunnet for høy totalbelastning er som å løpe med håndbrekket på, det kan man både kjenne på kroppen underveis og se på tiden etterpå. Ikke noe gøy heller.
Så over til oppsummeringen og veien videre!
Høydepunkt i 2012:
SkiLøpet og Adiosskoene. Jeg stilte litt overraskende til start her, og jeg løp med nye sko kjøpt av Hege på utenlandstur. Egentlig var det ikke jeg som løp med skoene, men skoene som løp med meg. Løpet var ti kilometer langt, minst. Det er den rareste opplevelsen jeg har hatt. Skoene eide meg og asfalten, og det var bare å henge på.
Dette året har også et litt annet høydepunkt, nemlig mange onsdager med over førti fremmøte i parken! Det er veldig stas, og jeg gleder meg til en ny løpsvår med alle dere gamle og nye Campere.
Det var også veldig gøy å arrangere barneløpet Smestaddammen rundt. Det håper jeg å få til også i 2013.
Gøy var det også å løpe med tyllskjørt i Sentrumsløpet og de to dameløpene Iformløpet og KK-mila. Men, mest moro i Sentrumsløpet fordi det ga meg mye ekstra heiing og smil. Så enkelt og så virkningsfullt. Anbefales!
 |
| Fra startstreken på Iformløpet 2012 |
Årets utenlandsopplevelse må kanskje også på lista: Run To The Beat i London. Det var en spesiell opplevelse, på mange måter.
I motsatt ende av skalaen er årets Oslo Maraton, der jeg på et eller annet vis karret meg gjennom de 21 kilometerne med magesmerter vonde som regnskapstallene til en hvilken som helst norsk fotballklubb. Desillusjonert og med bare en eneste tanke i hode; "hvor er nærmeste toalett?"
Årets Vassfjellet Rundt var heller ingen direkte høydare i gjørma.
Løpstidene mine i 2012 var enten for begredelige eller så har alderen virkelig slått inn. Jeg husker bare vagt noen av de. Det er kanskje også et tegn på at jeg slett ikke er så opptatt av hvilken tid som står på resultatlista, men hvordan reisen var. Når man er mosjonist kan neppe det være skadelig.
Mål for 2013:
Konkurransemål for 2013 som må nevnes: litt mer styrketrening (gjerne litt jevnlig!!), maratoncomeback og under 1:45 på halv (igjen). 5 og 10 km skal også løpes, men for å unngå spagaten allerede nå setter jeg ingen mål her, de ligger i hodet mitt og det er ille nok!
Jobbe litt mindre på kveldstid og generelt senke skuldrene ned noen hakk. Prøve sofaen oftere.
Det viktigste målet er imidlertid et helt annet. Jeg ser tegninga klarere nå: Mange mosjonister har kommet til parken og Campen. De har fått satt treninga litt mer i system og de deltar oftere i konkurranser. Mange av de knuser meg allerede første gangen, men det verste er selvsagt de jeg satte ettertrykkelig på plass da de kom, men som nå begynner å vise meg ryggen. Det blir stadig flere av denne sorten. Planen for 2013 er derfor å begynne med villedning. "Øk totalbelastningen". "Ikke varm opp". "Gå hardt ut, og øk på hele tiden". "Ikke varier sko eller underlag". "Hvis det gjør vondt noe sted, tren mer". Sånne ting. For i 2013 skal jeg endelig leve etter det jeg har lært om totalbelastning og gruse dere alle som en. I supergirl drakta mi. Bare vent - dere skal alle få se den røde kappa mi når jeg suser forbi!
Godt nytt år!
Gudd kåmbæk løkk i 2013; lærdom er alltid bra selv om det ofte koster litt å lære.... ;-)
SvarSlett