Bislett 24 timers - en studie i utholdenhet og styrke

Da var det også prøvd... Bislett 24 timers. Drømmen som ble til mareritt. Neida!! Det ble ikke noe mareritt i det hele tatt, bare litt slitsomt og litt vondt og tungt. Men bare for å ha sagt det: Jeg er kjempeglad for at jeg våget å prøve meg. Og jeg ser ikke helt bort fra at jeg prøver meg en gang til, men lover overhodet ingenting!!


Fikk besøk av datteren min utpå ettermiddagen - god oppmuntring underveis! Jeg fikk presset fram et smil  for fotografen :-)


Det er en helt egen stemning på Bislett dette døgnet. En stemning som skapes av det fantastiske supporterteamet, med matservering og alt annet, av speaker Heming som er uovertruffen i rollen og holder det gående hele døgnet og ikke minst av løperne som jobber og jobber og jobber seg runde etter runde der nede i dypet, trosser smerter og kvalme og motvilje. Det blir en skikkelig løpeboble som det er helt herlig å være en del av :)

De første seks timene gikk som en vind! Både kropp og hode samarbeidet, og maten på matstasjonen smakte kjempegodt. Jeg bestemte meg for å lage en rutine på løpingen, etter anbefaling fra erfarne ultraløpere. Det ble ca 15 minutter løping, to minutter gange, mat (for det meste brød med pålegg) hver time og dobesøk også hver time ved behov. Rutinen funket fint i mange timer, så begynte det å skli litt ut. Det vil si det ble stadig lengre gåperioder, og maten smakte ikke lenger så godt og var fristende å hoppe over. Helt mot slutten løp jeg én runde (forsøkte i det minste) og gikk én runde.
 

Jeg holdt det gående (løpende) det meste av tida, med unntak av en pust i bakken på drøye 20 minutter og noen kortere stående pauser. Jeg turte ikke hvile så lenge at jeg ville stivne fullstendig og ikke komme i gang igjen... Du verden som jeg misunte de som hadde eget supporterteam, med massører med tigerbalsam og egen mat og backup på alle bauger og kanter. Tror jeg må ordne meg med det neste år ;-) 

Etter 15 1/2 time kastet jeg inn håndkleet og leverte startnummeret. Jeg klarte bare ikke å motivere meg til å være der nede i ni timer til! Kunne selvsagt ha lagt meg litt til å sove, og så starte på igjen, men var redd det ville bli altfor tungt. Og der og da var jeg veldig rolig for den avgjørelsen. Det er tross alt noe annet å bryte i dette løpet enn i andre, litt kortere løp... og jeg hadde oppnådd den (i mitt hode) magiske grensen på 100 km så det fikk holde. Ikke minst hadde jeg fått oppleve denne blandingen av galskap, fysisk og psykisk utholdenhet og styrke og fellesskap som et ultraløp er. Og det var i grunnen hovedsaken. Dessuten blir løpet uansett godkjent som en ultradistanse når man klarer 50 km.
Kåre har fått startnummer og er mer enn klar til start! Foto: Olav Engen, kondis.no

Det var utrolig godt å ha Kåre der! Vi hadde flere runder sammen i løpet av dagen og kvelden. Jeg gikk etter hvert inn i løpeboblen og ble mildt sagt svært lite snakkesalig (tenk det!), men stakkars Kåre holdt ut han... Og hans innsats står det virkelig respekt av! Problemer med kvalme relativt tidlig på kvelden, stoppet ikke den mannen! Han gikk ganske lenge før kvalmen ga seg og løping igjen ble et alternativ. Jeg var heldig å slippe unna det nesten helt til jeg kom hjem.

Det gikk også relativt greit å komme ut av senga i dag, overraskende nok :-) men så hadde jeg jo bare løpt i ca 15 timer da... Men det var mye morsom gange nede på Bislett i morges! Jeg måtte jo nemlig ned igjen og få med meg innspurten og medaljeutdelingen. Merkelig: folk løp som noen piska skinn de siste meterne, men med en gang de stoppet opp klarte de nesten ikke å gå :-) Da jeg var der tenkte jeg at jeg kanskje burde ha jobbet enda mer med psyken min i natt, og klart å fullføre, men det er greit å si etterpå det... 

Dagen i dag har vel kort fortalt gått med til å spise, slappe av i sofaen og pleie de tusener på tusener av vannblemmer på føttene. Føles litt fortjent med en hviledag tross alt ;-)

Kommentarer

  1. Du er rå Marianne!!


    Er det ikke alltid slik at en føler en kunne presset litt mer, løpt litt fortere eller litt lengre ETTER økta/konkurransen, mens man der og da tenkte at "jeg greier virkelig ikke noe mere nå" ??
    Syns du skal fokusere mest på hvordan det var der og da - etterpåklokskap og sånn hjelper deg uansett ikke når kreftene er tomme! 15 timers løping og hundrekilometerpassering er etter min mening plenty å slå i bordet med eller bare være fornøyd med.

    SvarSlett
  2. Jeg er mektig imponert, 15 timer med løping er jo rene,skjære galskapen!

    SvarSlett
  3. Ren galskap og helt fantastisk imponerende! (c:

    SvarSlett
  4. Gratulerer! Hvilken innsats! Om det ble 24 eller 15 eller 8 timer er ikke så viktig, mener nå jeg. Alt over halvmaraton er ufattelig langt i mine øyne :)

    Også må jeg beklage at jeg ikke kom innom og heiet. Kom faktisk på det da jeg satt i drosjen på vei hjem fra fest - men da var det litt seint å snu og kjøre mot Bislett.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar