Husker ikke helt når jeg meldte meg på Frankfurt maraton, men det er i alle fall lenge siden. Det er så lenge siden at det virket litt uvirkelig da. Sånt som skal foregå flere måneder fram i tid, kan man enkelt fortrenge, og late som ikke skal skje i virkeligheten... Men det skjedde! For plutselig var det blitt 28. oktober og jeg måtte ta på meg løpeskoa og løpe langt i en fremmed by.
Jeg har vel og merke løpt maraton to ganger før, men det har vært i Nordmarka og ikke på asfalt! Så jeg var veldig spent på denne varianten. Hadde selvsagt forberedt meg littegrann, blant annet ved å løpe mye mer på asfalt enn jeg normalt ville gjort. Men fy søren så usikker jeg var kvelden i forveien likevel... men det hører vel egentlig bare med ;-)
Dagen før løpet var det surt og kaldt i Frankfurt, med snø i lufta. Likedan dagen derpå, men heldigvis skinte i det minste sola på søndag. Det var fortsatt kaldt, rundt nullpunktet før start, men temperaturen steg noen grader utover formiddagen og løpstemperaturen ble etter hvert ganske så bra. Så etter noen kilometer, da fingrene endelig hadde tint og varmen trengt seg ordentlig inn i kroppen, var ikke kulda lenger noe problem. Ingenting annet var noe problem heller, egentlig... før etter 22-23 km, da lårmuskulaturen meldte sin tilstedeværelse. Men jeg tenkte bare: "pain don't hurt", "pain is weakness leaving the body" osv osv :-) Og det var ikke verre enn at det absolutt var levelig.
De siste ti km måtte det for øvrig hardere skyts til. Beina holdt i grunnen koken, men det begynte å røyne på, som seg hør og bør. Positive tanker, gode mantraer, "Du er god!!", full fokus, hente rygger og albue meg vei, ingenting fikk forstyrre meg... Jeg ante nemlig at dette kunne gå veien, det vil si mye bedre enn min beskjedne målsetting.
Jeg tror det er helt spesielt å komme i mål i Frankfurt maraton. For det har jeg nemlig sett på bilder og film! Men akkurat da jeg passerte målstreken må jeg ha vært bittelitt ubevisst, for jeg fikk i grunnen ikke med meg så veldig mye av lysshowet, duskejentene, confettien og musikken. Jeg var så opptatt av å grine gledestårer at jeg ble litt introvert... Den følelsen av å være i mål etter en maraton, og være dønn sliten og dønn lykkelig på samme tid - den må bare oppleves!
Til tross for at tyskerne pga sin engelskvegring hadde all informasjon bare på tysk, og det var trøblete å finne fram i den store messehallen der vi henta startnummer og sånt (i alle fall for meg som er totalt blottet for retningssans og orienteringsevne), gir jeg arrangementet et høyt terningkast. Mengder av tilskuere som laget liv i løypa, mye musikk med skikkelig trøkk og det meste godt organisert ved start og mål - i det hele tatt helt ok!
Det er så gøy at flere campere nå har hevet seg på maratonbølgen - nå er vi kjempespent på de som er i NY! Min neste blir i Barcelona i mars, bli gjerne med - det er plass til flere :-)
Jeg har vel og merke løpt maraton to ganger før, men det har vært i Nordmarka og ikke på asfalt! Så jeg var veldig spent på denne varianten. Hadde selvsagt forberedt meg littegrann, blant annet ved å løpe mye mer på asfalt enn jeg normalt ville gjort. Men fy søren så usikker jeg var kvelden i forveien likevel... men det hører vel egentlig bare med ;-)
 |
| Lettere (an)spent før start... Fjerncamper Peer stilte med bunad - tøft! Mossjonistene Stian og Tone stilte som hhv aktiv løper og aktiv supporter. Foto: Silja Svanstrøm Amundsen |
De siste ti km måtte det for øvrig hardere skyts til. Beina holdt i grunnen koken, men det begynte å røyne på, som seg hør og bør. Positive tanker, gode mantraer, "Du er god!!", full fokus, hente rygger og albue meg vei, ingenting fikk forstyrre meg... Jeg ante nemlig at dette kunne gå veien, det vil si mye bedre enn min beskjedne målsetting.
Jeg tror det er helt spesielt å komme i mål i Frankfurt maraton. For det har jeg nemlig sett på bilder og film! Men akkurat da jeg passerte målstreken må jeg ha vært bittelitt ubevisst, for jeg fikk i grunnen ikke med meg så veldig mye av lysshowet, duskejentene, confettien og musikken. Jeg var så opptatt av å grine gledestårer at jeg ble litt introvert... Den følelsen av å være i mål etter en maraton, og være dønn sliten og dønn lykkelig på samme tid - den må bare oppleves!
 |
| Fine medaljen :-) |
Det er så gøy at flere campere nå har hevet seg på maratonbølgen - nå er vi kjempespent på de som er i NY! Min neste blir i Barcelona i mars, bli gjerne med - det er plass til flere :-)
Her kommer noen tanker fra fjerncamper Peer om egen innsats på Frankfurt maraton.
SvarSlettDa var Frankfurt maraton gjennomført. Nå var ambisjonene langt i fra de største foran årets løp. Sommerens medisinske utfordringer var ikke noe ideell oppladning foran en maraton. En opptreningsperiode fra 1. september og frem til nå blir litt for kort med tanke på maraton. Det som det først og fremst skortert på er langturer. Rakk ikke nok langturer og lange nok langturer før det braket løs. Men det visste jeg på forhånd, så jeg hadde ikke noe større ambisjoner enn å fullføre. Startet rolig og pent og jeg løp sammenhengene frem til passering halvmaraton. Jeg skjønte etterhvert at jeg ikke kom til å klare å løpe hele veien inn og at det måtte litt kappgang til. Tok et par kilometer kappgang etter passing halv. Etterhvert brukte jeg stragien med å veksle mellom løping og kappgang til jeg var i mål. På de siste km skjønte jeg at tiden fort kunne bli rundt 5 timer. Ved passering 41 km forsto jeg at det måtte en skikkelig Peer spesial sluttspurt til for å komme på den rette siden av 5 timers grensen. Siste km gikk radig unna, og jeg tror jeg passerte minst 50 løpere bare på den biten. Sluttiden ble 4:58:59 som er laaaaangt unna 5 timer. Alt i alt er jeg fornøyd med egen innsats.
Været var kaldt med bare noen få plussgrader ved start. Det passet meg fint, selv om ikke alle synes det er like stas med såpass kjølig vær.
I fjor slet jeg med skikkelige krampeproblemer siste 10-12 km. på slutten var det så ille at det ikke var mulig å løpe i det hele tatt. I år gikk det mye bedre. Hadde ikke krampe en eneste gang under selve løpet. Fikk imidlertid krampe rett etter jeg kom i mål og jeg slet med krampe en stund etterpå, spesielt på turen tilbake til hotellet, Men så lenge jeg ikke fikk krampe i selve løpet, så er litt krampe etterpå til å leve med.
Løp med Kayano skoene i går. Det var et lurt valg. De var meget bra under hele løpet og jeg ikke vondt i føttene i det hele tatt, jeg tenker da på vonde tær, gnagsår etc. Alt slik var helt fraværende. Var immom messen dagen før og der ble det selvsagt kjøpt inn nye sko i premie til meg selv. Endte opp med et par Kayano 18 sko og et par Adidas Aegis sko. Det er vesentlig billigere på messen enn hjemme i Norge og med tanke på at jeg nettopp har kastet flere par var det greit å fylle på litt igjen.
4.58.59 er ikke engang i nærheten av 5 timer!!! Kjempeinnsats til tross for at du har hatt utfordringer i forhold til oppladingen. Takk for at du fikk "lurt" meg med til Frankfurt Peer :-)
SvarSlettGrattis med maraton-distansen! :)
SvarSlett