Winners don´t wish. They plan.

Først av alt: Gratulerer til alle som løp i dag! Utrolig kult å følge med på Facebook og bloggen og lese om oppturer, nye rekorder og gode opplevelser. Bra jobba, Treningscamp! 

Så til meg. Jeg er fremdeles svett og sliten. Drikker te for å få tilbake varmen etter løpet. Og da jeg skulle reise meg fra sofaen i stad, var musklene i lårene og leggene så stive og vonde at jeg vurderte å åle meg frem til kontorpulten i stedet for å gå. Men hva gjør det? Jeg har satt ny pers på halvmaraton! 

I en sådan stund må det være lov å bli filosofisk. Emosjonell. Utleverende og på grensen til tullete. Jeg er utrolig glad og stolt over tiden i dag, 1:44:14, men selvfølgelig var ikke ny pers noe som plutselig bare skjedde.

 

Forberedelser

Oslo maraton har vært det løpet jeg har sett mest frem til hele sesongen. Vi er alltid mange fra Treningscamp som stiller til start, og om kvelden går vi ut og spiser sammen. Så siden i våres har jeg trent jevnt og trutt, både løping og styrketrening. Mandagsbakker, onsdagsintervaller, langturer i helgene, pilates og yoga har virkelig løftet formen opp på et nytt nivå. Jeg har vært streng med meg selv, men har fått mye overskudd og et kick av å se fremgangen.

Uka før løpet tok jeg det litt roligere enn vanlig med trening. Fredag ble det helt treningsfri, jeg spiste pasta og hvitløksbagett med kjæresten i stedet. I dag gjorde jeg som jeg pleier: Havregrøt og blåbær og kaffe til frokost, og et lite måltid noen timer etterpå for å sikre at kroppen hadde nok å gå på under løpet. Synes det er bedre med to små måltider enn ett stort. Dagens «lunsj» ble brødskive med brunost, banan og kaffe. Brukte timene etter frokost til å vaske leiligheten og høre på Verden på lørdag på radioen. Strategi: Ikke tenke på løp, ikke grue seg. 
Ved garderobene. Ikke så mange i shorts og singlet, men.

Før løpet

Jeg stilte i shorts, singlet og kompresjonsstrømper. Fikk noen rare blikk, siden jeg allerede en halvtime før start hadde kastet jakke og bukse og spradet rundt i det mange åpenbart mente var lite klær. Vel. For to år siden løp jeg med lang tights, jakke og SKJERF (på Halvtravern). Jeg har med andre ord lært dette på den litt tunge måten: Mye klær på løp er tull. Før start var jeg bare kald på fingrene, og med én gang vi begynte å løpe, var ikke kulde noe problem. Jeg hadde sikkert vært ille ute hvis det kom en regnskur, men det gjorde det altså ikke. 
Siri og meg før start. Bak til venstre skimtes også Hege. Foto: Wenche Helseth

Selve løpet

For noen dager siden avtalte jeg å løpe sammen med Siri. Vi la opp til et 5:00-tempo fra start, planen var å holde jevnt tempo, og eventuelt øke på slutten. På forhånd var jeg litt stressa med tanke på denne planen, for jeg har aldri løpt på den måten før. Ikke at min tidligere taktikk (eller mangelen på sådan) har vært noe å trakte etter heller: Jeg har som regel startet altfor hardt og endt opp med å kjempe meg gjennom siste del av løpet. I dag var det en utrolig fin trygghet å starte med Siri, hun ble som en rolig og myndig storesøster som passet på at vi ikke løp av gårde for kjapt og brukte opp kreftene. Etter hvert fikk vi selskap av Kåre, men så havnet Siri litt lenger bak rundt 8-9 kilometer (husker ikke helt hvor det var). Hun ga beskjed om å kjøre videre på egen hånd. Jeg fulgte planen med 5:00 minutter per kilometer, men måtte gi tapt for en hakket raskere Kåre. Uansett fint å se ryggen hans der fremme! 

Jeg passerte 10 kilometer, og var ikke sliten i det hele tatt. Ved 15-skiltet, begynte jeg å kjenne det i kroppen, men en titt på klokka forsikret meg om at her hadde jeg stålkontroll. Var en ekstra bonus at både kollegaer, medløpere og tilskuere var så flinke til å heie, smile, og gi tommel opp. Det hjelper så utrolig mye når man er sliten!

Da jeg passerte skiltet med «800 meter» på, og jeg innså at jeg faktisk ville komme inn FØR 1:45, vel, den følelsen var verdt all treningen i hele sommer. Jeg må innrømme at de siste 600 metrene var beinharde, jeg hadde ingenting ekstra å gi. Men da jeg løp over målstreken, var jeg så glad, så stolt og så fornøyd som aldri før. Og veldig sliten! 

Ingen ønsketenkning

I sommer kom jeg over to setninger i et blad. Det var en lang artikkel i Women´s Health, om hvordan kvinnelige OL-utøvere motiverte seg og trente frem til konkurranse. «Winners don´t wish. They plan», sto det. 
De setningene har fulgt meg i hele høst. Jeg skal ikke delta i OL, men med riktig og god innsats kan selv en helt vanlig person med full jobb og et ganske normalt liv få til mye. Jeg satsa litt ekstra, og endte opp med å strekke meg mye lenger enn jeg først trodde var mulig. Jeg trenger ikke gå rundt og håpe på den og den tida, jeg kan ha selvtillitt nok til å si at jeg kommer til å klare det. Fordi jeg har trent til det.  

Årets tid ble faktisk 8:51 bedre enn i fjor! Tre minutter raskere enn i Drammen. Nå gleder jeg meg til å spise italiensk og feire med alle campere i kveld! Vi ses snart!

     

Kommentarer

  1. Gratulerer med solid pers, bra gjennomføring etter plan - du så sterk ut i dag!

    Stolt av deg!

    SvarSlett
  2. Utrolig bra, Lise Marit! Gratulerer! :)

    SvarSlett
  3. Fantastisk! Gratulerer!

    Og takk for oppmuntring underveis - den kom på akkurat rett tid. :o)

    SvarSlett
  4. Du inspirerer Lise Marit! Gratulerer med dagen og nå er det ingenting som kan stoppe deg - sikt mot stjernene :-))

    SvarSlett
  5. Så bra utført! Du har definitivt gjort noe(!) riktig iht. den treningen du har nedlagt før løpet i går!
    Gratulerer så mye med nesten 9 hele minutt bedre enn i fjor!!

    SvarSlett
  6. Gratulerer med pers og godt planlagt løp! Er så stolt av dere! Sendte over energi da vi passerte de første maratonløperne med bil tidlig på dagen. Fantastisk løpt av alle sammen!!

    SvarSlett
  7. Tusen takk for fine tilbakemeldinger! Og hurra for at Treningscamp finnes :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar