Løpet da ballongen sprakk

Foto: Bjørn Johannessen, kondis.no. Måtte låne, siden jeg ikke tok et eneste bilde selv i går...
Ja for det gjorde den - allerede på Skøyen. Men heldigvis var det verken meg som sprakk eller lufta som gikk ut av meg, det var bare fartsholder'n sin! For dette var løpet hvor aldri lufta gikk ordentlig ut av meg, før de ganske siste meterne. Da ble vel spurten min noe annet enn en spurt, men tross alt et forsøk på å se noen lunde oppegående ut ved målgang :-)

Fartsholder'n ja. For første gang kom jeg på at jeg ville løpe sammen med en fartsholder. Og det var vel mer en impuls enn det var planlagt, fikk det for meg rett før start at det sikkert kunne være greit å la noen andre hjelpe meg å holde fokus mot "riktig" tid. Men hva som skulle være riktig tid i går hadde jeg vel heller ikke helt bestemt meg for, før altså hr fartsholder med en 1.40-ballong viste seg like ved meg der jeg stod nervøst og venta i pulje én (hva hadde jeg liksom der å gjøre? måtte i det minste i all beskjedenhet plassere meg langt bak før start!). Jeg bestemte meg der og da for at 1.40 kunne være en bra tid å ta utgangspunkt i. Hadde ikke håp om å komme på 30-tallet denne gangen, trodde vel mer på noe mellom 1.40-45.

Det gikk greit å følge ballongen et godt stykke. Så ble jeg litt ivrig, for kroppen funket fint og beina ville bittelitt mer. Så jeg løp fra ham og kjente det var trygt å ha ham bak meg. Da hadde jeg liksom litt å gå på... Hadde nok lagt meg på en ok fart, det meste føltes bra 
og selv om jeg synes løypa i Oslo til tider er drepende kjedelig og uten liv, fløt jeg på en god følelse.

Så ble det jo litt mer slitsomt etter hvert da... Sånn er det bare. Men jeg var så innstilt på å gi alt i går, og øynet etter hvert håp om å faktisk klare 30-tallet likevel. Så selv om fartsholderen en stund var godt foran meg (jeg hadde lyst til å løpe opp til ham og be ham roe seg litt :) ) så mistet jeg ikke fatningen likevel! Jo jeg var sliten og jo de negative tankene kom og banket på, men jeg klarte å holde dem såpass unna at de ikke ble dominerende.

Da 800-meterskiltet dukket opp (det var laaaange 800 meter gitt!), og jeg så min kjære fartsholder med skiltet langt der framme, la jeg på fullt gir på viljen - kroppen var tom så der var det ikke mer å hente uansett. Så endte det godt da, løp i mål rett før han med skiltet og kunne konstatere at jeg havnet trygt inne på 30-tallet! Snakket med fartsholderen etterpå, han innrømmet å ha løpt i mål på drøye 1.38 han også... så hakket for rask hadde han altså vært...

Konklusjon: Jeg ga det jeg hadde, gjorde så godt jeg kunne. Og jeg bestemte meg for å være fornøyd med egen innsats! Til tross for at jeg også i dette løpet hadde en bedre tid i fjor... Traff på en løpekompis sånn ca på min egen alder, som også er litt misfornøyd med sesongen. Men han har planlagt "comeback" neste år! Det synes jeg er en god plan så da gjør jeg det samme :-)

Jeg er av typen som lett tenker negative tanker, også når jeg ikke løper. Men i dag har det ikke vært plass til negative tanker, for det har vært så utrolig morsomt å snakke med og lese om alle lykkelige campere som har løpt så bra og er superfornøyde med egne tider - med god grunn!! M
akan til idrettsglede - og gleden over å dele gleden med hverandre - tror jeg man skal lete lenge etter! 
   

Kommentarer

  1. Opplevde at ballong sprakk ved Skøyen jeg også. Det skjedde i undergangstunell da ballongen traff taket.
    Men dette var fartsholderen for 1:45.

    Synd, for da mistet jeg ham av synet og så ham aldri igjen.
    Oslo Maraton får kjøpe mer solide ballonger neste år.

    SvarSlett
  2. Gratulerer Marianne - du er god! :-)

    "Min" ballong blåste bort på vei tilbake fra Sjursøya. Godt de har den pinnen opp bak hodet i hvert fall!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar