Nordmarka halvmaraton: Fin løype!

Det var Lise Marits ord.. og post på Facebook: meld dere på, så fint løp! Jeg var litt usikker, men meldte meg på mandag samme uken og tenkte at det går jo sikkert greit og det er en fin løype. Jeg kjente på torsdagen at det å melde meg på var det dummeste jeg noen gang har gjort, men etter å ha snakket med flere bestemte jeg meg for å ta det som en tur.

Før start på lørdag sank jeg enda lenger ned i grusen da jeg hørte de rundt meg snakke om "her blir det ikke rekord, det en tung og krevende løype" og da Lise Marit sa "nei, lett? Løypa er kjempe tung" kjente jeg nervetårene sprenge på, men med startnummer på brystet så kan jeg hvert fall prøve.

I fare for å bli alt for negativ så begynner jeg med det positive. For et utrolig flott løp, flott arrangement, flott natur og at man kan løpe 21 km i strekk i skogen på så fine grusveier er helt fantastisk! Og når man stiller på litt mindre løp føler man seg litt som en del av en indre krets, det er veldig motiverende og gøy å være med. Fikk jo til og med krus, og det før start!

Så over til min tur rundt Storflåtan og Damtjern… Det er det verste jeg har vært med på. Punktum finale.

Kroppen var tung. Jeg løp godt nede i grusen, løpeteknikk, steg, alt var glemt i den indre kampen om å komme meg igjennom. Jeg er utrolig heldig som har eget støtteapparat. Hadde det ikke vært for at mor og far syklet med hele veien hadde jeg revet av meg startnummeret etter 8 km og brutt i protest, men takket være god coaching gjennomførte jeg. Jeg hang på Nina og Kåre i noen km før jeg måtte kapitulere og ønske de god tur videre. 

 Kåre, Nina og jeg før jeg slapp

Lise Marit i høy fart

Thomas sa det så fint da jeg kom i mål: tenk å bryte etter 8 km, og så må du gå 8 km tilbake, da kan du legge på 5 til så er du i mål. Yes, det er faktisk min oppskrift i løp! Jeg er ikke særlig god i matte sånn i det daglige, men når jeg løper regner jeg. Jeg regner prosent i hvor mye jeg har løpt, hvor mye jeg har igjen, hvor mange runder det vil si rundt Sognsvann, Bislett, Østensjøvannet, opp til Tryvann, og så gjør jeg det om til minutter. På lørdag telte jeg også maur på min vei, så langt nede i grusen var jeg he he! 

Nina og Kåre


Smiiil til fotografen, vi later som vi har det gøy!

Nå vet jeg hvor landet ligger rett og slett. Jeg har trent mye i det siste, kanskje for mye med for høy intensitet, så ved å trene smartere og mer riktig i forhold til hva jeg skal prestere så tror jeg at dette forferdelige løpet kan snus til noe positivt. Jeg stiller garantert igjen, tro meg!

Jeg gleder meg til å ta på meg løpeskoene igjen, men tror jeg skal vente et par dager med å kjenne på melkesyresmaken, vi ses på Tryvann eller i parken om ikke alt for lenge!


  

Kommentarer

  1. Alle slike "det verste jeg har vært med på opplevelser" er beundringsverdige!! Det er en bragd å ta seg til mål; så ti tomler opp for innsatsen din ;-) ps. litt misunnelig på sykkel-støtteapparatet.... ;-)

    SvarSlett
  2. Uff, får litt dårlig samvittighet av å lese dette. I mitt hode kan en løype være både fin og tung, men skjønner at jeg sendte ulne signaler om hvordan det faktisk var. Til mitt forsvar hadde du en dårlig dag - på en god dag hadde du sust gjennom løypa, Cecilie ;-)

    Og helt enig med Silja i at innsatsen din er beundringsverdig. Stolt av deg!

    SvarSlett
  3. Rett og slett bra jobba! Er helt sikker på sånne erfaringer gjør noe med en, både som løper og menneske. (leser "født til å løpe" om dagen så utvikler et mer filosofisk forhold til løpingen for tiden)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar