Birken på godt og vondt

Da var Birken over for denne gang og det er faktisk et helt år til neste. Så de som ikke allerede har bestemt seg for å delta neste år, gjør det nå! så dere har god tid til å trene dere opp til terrengløpstoppformen :)

I år ble det altså et løp på godt og vondt for mitt vedkommende. Jeg tar det vonde først så jeg blir ferdig med det og kan gå over til det gode:

Da borrelåsen som fester tidtakingsbrikken rundt ankelen hadde boret seg skikkelig godt inn i huden bak på akillesen og skapt et blødende kjøttsår, og ryggen hadde festet seg i en vedvarende vond stilling, tenkte jeg at ok da har jeg smerten på plass og under kontroll - da kom den tidvis stikkende smerten bak i venstrelåret og hogg til med jevne mellomrom.

Og så var hodet fullt av tanker. Har mange rundt meg som sliter om dagen og livet er litt i motbakke, så det la en demper på hele opplevelsen... Vi er hele mennesker, når livet butter litt mot merkes det lett på formen...

Det var enda mer grusvei enn jeg hadde forventet, og når dette innimellom gikk over til asfalt og vi på toppen av det hele møtte noen overraskende oppoverkneiker mot slutten (normalt er man ferdig med motbakkene etter de første 2-3 km i Birken!), ble det litt tungt og beina litt stive... Det var greit i de partiene der man må konsentrere 100% på underlaget for å ikke snuble - de liker jeg og da våkner jeg til live! Og da fortrenges alle negative tanker.

Så over til det gode:
Været var fantastisk, med sol fra blå himmel og perfekt løpetemperatur! Jeg ble ikke engang kald ved start, selv om jeg var på plass i veldig god tid før jeg skulle løpe.

Stemningen var god ved start, og stort sett underveis og helt klart ved mål. Det var et par mannlige gamliser i slutten av 40-åra som kastet seg litt frekt forbi meg på et tidspunkt, men da kastet jeg meg bare raskt forbi tilbake og tenkte mitt inni meg (du måkke komme her og komme her!) :) Stort sett er folk greie mot hverandre i løypa, noen sier til og med unnskyld når de passerer eller dulter borti og da blir man oppløfta!

Høydepunktet var da en eller annen plutselig ropte: Heia, kom igjen treningscamp!! Jeg jublet Jaaaaa tilbake selvsagt, totalt uvitende om hvem denne mannspersonen var, men det spilte jo ingen rolle :-) Jeg hadde ikke sjans til å se hvem det var, fokuset var 110% på stien akkurat da. Et annet høyedepunkt var mot slutten, da jeg kjente farta og futten var i ferd med å dabbe av. En dame jeg hadde løpt ganske jevnt med en god stund, ga meg et lite "Kom igjen nå!" og da var jeg i gang igjen! Utrolig hvor lite som skal til når man er litt sliten!

Selv om de hadde lagt om løypa i år ble det likevel noen partier med ganske gjørmete stier. Det var antakelig klokt å legge om, selv om det gjorde traseen kjedeligere og mer monoton, i alle fall for oss som digger ulendt underlag.

Men da jeg kom i mål var jeg først ganske SUR! Følte jeg hadde gjort et kjempedårlig løp og kroppen hadde bare ikke vært med meg... men kom i prat med en dame i samme årsklasse og da hun også hadde løpt forholdsvis mye saktere i år enn i fjor, ble vi enige om at tidene våre ikke var så verst likevel. Flere har nok regnet ca 10 minutter dårligere tid i år, og det holdt stikk for mitt vedkommende. Og jeg klarte jo merket med god margin, så måtte bare bestemme meg etter hvert for at jeg var fornøyd likevel :)

Etter at jeg hadde fått diplom og pokal smilte livet (nesten) til meg igjen :) Bare fryktelig ergelig at jeg ikke fikk med meg pokalen i fjor, det ble et skår i gleden å bli minna på det da... jeg ELSKER pokaler!! Men til gjengjeld fikk jeg heldigvis brukt litt penger i Håkonshallen i år også da (vanskelig gitt)!
Og med rosa champagne, snacks og godis i bøttevis og en herlig middag med fine mennesker utpå kvelden, ble dagen alt i alt ganske god :-)

Kommentarer

  1. Bra innsats! Jeg er svært imponert :)

    SvarSlett
  2. Vel blåst Marianne!! Løypa var målt til 20,9km i fjor så 10min påslag på sluttiden i år på en løype som var 2,6km lengre synes jeg høres rimelig bra ut ;-)

    Og meget bra skrevet Marianne! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver ”Vi er hele mennesker, når livet butter litt mot merkes det lett på formen...”. Jeg er helt klart lett påvirkelig slik og sånn sett ofte et offer for "dårlig/variabel form" forårsaket av mye tankevirksomhet...

    Og under slike forhold er det helt klart lettere for meg å løp i terreng for som du også sier, i de partiene man må konse 100% på underlaget for å ikke snuble så er det altså ikke plass lenger til de negative og tunge tankene....

    Og jeg er helt klart en av de som sier unnskyld når jeg dulter borti folk på min hasardiøse ferd forbi folk på stipartiene ;-)

    pssst: jeg vant forøvrig og er allerede påmeldt Birken 2012 :-)

    SvarSlett
  3. Allerede påmeldt - hurra! Og takk for at du er en av dem som sier unnskyld :)
    Og forresten var visst differansen min 8 1/2 minutt faktisk, når jeg tenker meg om.. :)
    Ja jeg synes det er viktig å minne hverandre på at vi må få lov å ha våre dårlige dager av mange forskjellige årsaker - og jeg selv er kanskje den som ikke minst trenger en slik påminnelse!

    SvarSlett
  4. Gratulerer Marianne!
    Det høres jo ut som årets tid er sterk, kan da ikke sammenligne tiden med fjorårets i en annen og kortere løype!?! Tøysejente!!

    SvarSlett
  5. Gratulerer, Marianne! Enig med Siri:) Håper ellers at ting ordner seg rundt deg!

    SvarSlett
  6. Jeg sier bare- for en innsats. Høres ut som et både vondt og godt løp på en gang. Det trengs iblant. Jeg bøyer meg uansett i støvet for alle som løp, tøffingene!

    SvarSlett
  7. Gratulerer Marianne, og dere andre TC-ere som løp! Kjempebra innsats!

    SvarSlett
  8. Gratulerer med vel gjennomført! Både merket og pokal, DET står det respekt av! Kjempe bra!

    SvarSlett
  9. Gratulerer med vel gjennomført!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar