Barfotløping - noe for nisser som meg og deg?

Da jeg var på jentetur i London i høst var jeg innom en lokal løpesjappe. Der fikk jeg se et par rosa/lilla vibram fivefingers. Hadde det ikke vært for den voksende magen og de dårlige utsiktene til å løpe det nærmeste året hadde jeg kjøpt de på flekken! Nå angrer jeg selvsagt, det er jo ikke såååå lenge til juni - er det? Vel, historien slutter ikke her - dette er hvor den starter...

Jeg fikk nemlig en mail fra løpevenninne Ingunn i desember med tittelen "Nye sko" med teksten "nå står ikke verden til påske" og følgende bilde vedlagt:

Jeg satt på kontoret og besvimte idét pannebrasken smalt inn i skjermen. JEG VIL OGSÅ HA! Hvorfor kunne jeg ikke bare ha kjøpt de i London!? De ville bare godgjort seg som en god årgangsvin mens magen vokste og deretter krympet seg klar for ny løpesesong. Dumme, dumme Siri! På den annen siden, nå har gubben en passende fødegaveidé skulle jeg tro (linken er for min kjære mann...som snikleser denne utrolig gode og inspirerende løpebloggen). 

Jeg ble selvsagt ikke ferdig med å tenke på disse "skoene", og ikke minst irritere meg over at jeg ikke har kjøpt de selv. Så, tilslutt sendte jeg henne en melding og spurte om jeg kunne få skrive et blogginnlegg om de - og at hun måtte gjerne krydre litt med erfaringene sine så langt. Det kommer nå, fest setebeltet om du ikke allerede har krasjlanda i skjermen din:



Hvorfor barfotsko?

Jeg har en hals som “lukter” halsbetennelse når gradestokken kryper under null, og derfor løper jeg stort sett på tredemølle store deler av vintersesongen. Under ei økt før jul kjente jeg de typiske “vondt å løpe fordi skoene nok en gang er utslitt” tendensene (New Balance holder IKKE i 100 mil, maks 70-75, dermed basta!), og endte opp med å kaste skoa og bare løpe i sokkelesten de siste km av økta. Neste økt begynte også i sokkelesten, men etter hvert begynte leggene å bli slitne. Det var da jeg bestemte meg for å gå til anskaffelse av noen “barfotsko”. Som sagt så gjort, dagen etter bar det til Løplabbet og med ett var jeg eier av et par Vibram fivefingers.



Det poengteres ofte at det er viktig å begynne forsiktig med barforløping. Jeg skal ikke gå
nærmere inn på dette her, det kan man lese mer om på for eksempel Løplabbet sine sider eller barfotloping. Selgeren på Løplabbet var nøye med å si at jeg ikke måtte løpe mer enn 5 km første gang, noe som i mitt hode selvfølgelig ble eksakt lik 5 km. I ettertid ser jeg at det kunne ha vært lurt å begynne litt mer forsiktig. Jeg har derfor forsøkt å begynne ei treningsøkt med rolig gange, øke farten litt etter hvert og så bytte over til vanlige løpesko etter ca 4 km. Dette ser så langt ut til å fungere greit. For meg er barfotskoene en fin avveksling fra vanlige løpesko, de blir forhåpentligvis ikke raskt utslitt, og kan hjelpe til med å styrke legg-musklaturen min (og det trengs!). Jeg tviler dog på at jeg kommer til å suse rundt i marka med dem. Jeg ser for meg at alt av småstein og lignende må kjennes veldig godt gjennom de tynne sålene. Dette må dog testes ut til våren.

Løpesokker:
Selve skoa passer veldig bra på min fot, men siden jeg alltid får gnagsår når jeg går/løper i sko uten sokker måtte jeg finne noen passende. De hadde et par supre testfingersokker på Løplabbet, men selv kvinnelig sjarm og utstrakt betalingsvillighet var ikke nok til å få i gang en handel. Etter å ha trålet alt fra H&M til diverse sportsbutikker i Oslo sentrum, uten å få napp på selv en eneste stripete morosokk for barn, måtte jeg ty til Amazon (lizard-sokkene hos Løplabbet fikk jeg ikke kjøpt over nett heller). Valget falt på injinji Performance Micro Toesocks, som fungerer nokså greit bortsatt fra at de har noen digre tær som gjør det vanskelig å få stokket de minste tærne på riktig plass.


Fordeler: Utrolig lette på foten, avveksling fra vanlige løpesko, det loves gjerne mer effektiv løpestil.

Ulemper: Koster like mye som vanlige løpesko (på Løplabbet i hvertfall, ser at de ikke koster i nærheten så mye på for eksempel Amazon). Ser helt nisse ut.

 Takk Ingunn!