Overraskende moro!

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bruke en slik tittel om noe som hadde med løping å gjøre. Men, Halvtraver´n var faktisk et veldig artig løp! Er helt sikker på at dere andre campere som deltok, er enige med meg. 15 kilometer i skogen er slett ikke så ille!

Halvtraver´n var mitt andre løp noensinne. Mange har nok noe sjokkert fått med seg at jeg løp Sellanrå opp i sommer. Dét var jo galskap. Sånn sett var jeg ikke nervøs for Halvtraver´n. Det framsto som en søndagstur sammenligna med motbakkeløpet for noen måneder siden.

Nå skal det nevnes at jeg ikke hadde det beste utgangspunktet for å løpe i går. Jeg har hosta i flere dager nå, og nesa er vekselvis tett eller rennende. Da var det en fattig trøst å se at også andre campere stilte i halvgod form. Kristine og jeg tok banen sammen opp til Sognsvann før løpet, og mens jeg knasket Repsils, dro Kristine stadig fram en dorull for å pusse nesa. Siri, vi ofrer oss virkelig for å redde Treningscampens ære.

Og for et vær vi fikk! Sol og behagelig temperatur. Jeg turte ikke løpe i bare t-skjorte, så slengte på meg jakke og knytta til og med et tørkle i halsen. Av annet utstyr kan jeg nevne de lette terrengjoggeskoene jeg hadde fått låne av Siri. Vannflaska hadde jeg lagt igjen hjemme, siden det skulle være drikkestasjoner underveis. Pulsklokke og målere og sånne fancy ting har jeg ikke. Så jeg traska ned til startstreken med stoisk ro. Jeg skulle bare gjennomføre uten å slite meg ut. Eh.

Løpet starta ganske rolig, men vi møtte raskt på oppoverbakkene. Jeg tok det rolig, hadde jo lovet meg selv ikke å presse for mye. Etter hvert kom skogsløypene, noe som var ganske krevende. Det er moro å løpe i skogen, men jeg sleit litt med å holde meg på beina over alle stokker og steiner. Jeg konsentrerer meg veldig for ikke å tråkke feil, så det beste er når jeg klarer å holde følge med en som (ser ut som han/hun) har gjort det før. Da slipper jeg jo nesten å tenke! Hadde likevel noen nesten-uhell på glatte røtter, men klarte å komme meg gjennom skogsdelen av løpet uten å brekke noe. Anklene fikk dessuten mye bedre behandling enn under Sellanrå opp, da var det enda vanskeligere å holde balansen. Ellers var det en del smale partier i skogen, og da lot jeg proffene løpe forbi. I de bratteste bakkene kapitulerte jeg og gikk. Jeg liker å tro at jeg hadde løpt opp på en vanlig dag (veldig lett å si det nå), men turte ikke pushe der i går. Plumpa uti både gjørme og vann underveis, selv om jeg var langt fra Siris nivå på møkkaskalaen!


Drikkestasjonen kom ikke en meter for tidlig. Jeg syntes det var helt greit med bare vann, men tror nok en del av Heltraverne ble småirriterte da de ikke fikk saft. Heldigvis var det bedre utvalg på matstasjonen litt lenger ut i løypa. Jeg slukte et glass iskald saft, men det var ikke så populært for lungene! Aiai. Så da sto jeg der og hosta ganske kraftig. Og mens jeg harka Bixit-kjeks og gulpa saft, kommer en tilsynelatende strålende opplagt Torfinn fra Treningscampen joggende forbi. Typisk.

Heldigvis kom jeg i gang ganske raskt etter hosteria. Og nå begynte jeg å bli litt lei – det var på tide å sette inne nådestøtet. Jeg ville til mål! Dessverre hadde kroppen begynt å si fra om at løping og forkjølelse ikke alltid er en super kombo, så jeg sleit litt med å finne tilbake til formen før matstasjonen. Men da hjelper det å ha flinke campere som heier deg fram! Tonje og Astrid – beklager at jeg ikke var like entusiastisk. Men jeg hadde rett og slett store problemer med å snakke! Haha, jeg klarte vel å presse frem noen hese lyder, men det var det.

Kristine skal også ha ros for å heie på oss! Hun løper jo en smule raskere enn meg, og hadde vel vært i mål et kvarters tid da hun gikk for å heie på resten av camperne. Som den pedagogen hun er, slo hun til med en skikkelig oppmuntring til meg: «Stå på, Lise Marit, du er nesten i mål! Bare rundt svingen nå!». Det var en veldig lang sving, Kristine! Jeg satte opp tempoet, og ble litt matt da jeg skjønte at det var litt lenger enn Kristine hadde gitt inntrykk av. Men da bestemte jeg meg for at det bare var å kjøre på. Så hun ga meg et bra spark i baken der!

Jeg klarte å løpe opp ved siden av Astrid, og ville prøve å holde følge med henne de siste meterne. Jeg trodde virkelig ikke at jeg hadde en halv prosent med krefter igjen, og var forberedt på å tasse i mål med krupp og feberfantasier. Men synet av målområdet fikk opp farten i beina! Som i transe (haha, det føltes faktisk sånn!) registrerte jeg at kroppen faktisk klarte å presse ut aller siste rest av krefter. Jeg løp jo avgårde! Da jeg endelig kom i mål, var jeg så sliten at jeg ikke klarte å snakke. Brystet hadde snørt seg fullstendig sammen, og stemmen virka ikke. Men jeg klarte det! Jeg gjennomførte, jeg pusha (litt), og jeg hadde krefter til en siste inn«spurt». For en herlig følelse!

Oppsummert: Halvtraver´n var moro! Jada, det var til tider veldig slitsomt, men jevnt over var det et løp som passa meg godt. Variert terreng og med gode muligheter til å hente deg inn igjen etter en bratt bakke. 15 kilometer er ikke uoverkommelig for oss campere, og personlig er jeg ikke så opptatt av hvor fort jeg løper. Og vi var en bra gjeng fra Treningscamp, synes jeg! Jeg husker Astrid, Tonje, Kristine, Åshild, Torfinn, Christopher, Mikko, Randi Helen, Siri og Oddbjørn. Noen flere?

Artig å løpe når folk heier på deg langs løypa – og når spreke campere inspirerer deg til å ta ut siste rest. Så jeg blir med på Halvtraver´n neste år! Skal du være med?

OBS! Bildene er fra Siljas blogg - tusen takk!



Kommentarer

  1. Utrolig bra innsats med forkjølelse i kroppen, Lise Marit! Morsom rapport - nesten så jeg fikk lyst til å gjøre det på nytt ja.... Men neste år skal du få mer kamp i innspurten! ;)

    SvarSlett
  2. FORMIDABEL innsats av alle sammen :-))) Jeg er MEGET imponert over alle sammen!! Flott rapport! Stå på videre; det er veldig inspirerende og motiverende å delta på løp, det drar en nytte av på trening!!! Silja :-)

    SvarSlett
  3. Flott tekst om et flott løp Lise-Marit, tusen takk for at du deler! Til dere som ikke har deltatt i løp før: det hadde ikke Lise-Marit heller for 2 måneder siden!!

    Og de skoene Lise-Marit; var ikke til låns - men til gis bort. Supert at du kan ha glede av de!

    SvarSlett
  4. Lise Marit Kalstad5. september 2010 kl. 18:53

    Gleder meg til neste gang, Astrid ;-)

    Og nå har jeg jo fått sko! Wow. Takk skal du ha, Siri!

    Gøy å prøve seg med noen løp. Håper vi blir en stor gjeng neste år også!

    Nå håper jeg hosten blir bedre til Coopertesten.. Uff.

    SvarSlett
  5. Siri,

    Etter å lest dine rapporter er jeg meget lykkelig over å ha stått over. Hvordan kunne du finne på å anbefale et løp hvor gjørme er en sentral del av opplevelsen.

    Hadde jeg hatt gjørmefetsih hadde jeg gått befalskurs, noe jeg også holdt meg langt unna.

    Forøvrig hørte jeg at landslaget skal trene på Bislett i morgen, men dt er forhåpentligvis på formiddagen.

    Jeg kan dessverre ikke møte opp i morgen. Jeg har noen utrolig kjipe forpliktelser jeg må ta meg av istedenfor.

    Hilsen,
    Pål

    SvarSlett
  6. Haha, det er gøy selv om det er forferdelig! Dette innlegget er skrevet av Lise Marit, som jeg ikke tror har befalskolen;-)

    Alle hadde det gøy, selv om de ble både skitne, våte og slitne!

    Jeg får sjekke om status på Bislett har endret seg, det skulle være ledig!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar